Preller av: - Kritikk i pressen er jeg vant til å takle, sa Märtha Louise om slakten. Her sammen med medforfatter Elisabeth Nordeng. Foto: Jørn H. Moen/Dagbladet
Preller av: - Kritikk i pressen er jeg vant til å takle, sa Märtha Louise om slakten. Her sammen med medforfatter Elisabeth Nordeng. Foto: Jørn H. Moen/DagbladetVis mer

Kritikk er ikke mobbing. Märtha er faktisk den som har skjønt det best

Den norske offentligheten lider åpenbart av høysensitivite om dagen.

Kommentar

På første side av boka «Sensitive barn» skriver forfatterne, prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng, følgende: «Et høysensitivt barn kan reagere på sollys gjennom kjøkkenvinduet. Det skarpe sollyset er nok til at barnet hyler og nekter å røre frokosten». Etter siste ukes terningkastreaksjoner, skulle man tro det var en beskrivelse av den norske offentligheten. Nærmere bestemt deler av bokbransjen, kultur- og politikermiljøet.

Mobbekortet har sittet løst.

Personangrepene likeså.

Det er ikke bare de høysensitive barna som har problemer med å takle kritikk.

Det har riktignok vært en streng uke. Märtha og Nordengs bok fikk terningkast én her i avisa, Sylvi Listhaug fikk terningkast to for «Der andre tier». Samme terningkast som Aksel Hennie og gjengen fikk i VG for «Mordene i Kongo». Men slik er skalaens vesen, finnes det en topp, finnes det også en bunn.

Märtha er den som har tatt kritikken best.

- Kritikk i pressen er jeg vant til å takle. Så det holder jeg litt der ute, sa hun til NRK.

Klassekampens tidligere redaktør Bjørgulv Braanen rykket imidlertid ut til hennes forsvar på Facebook. «Mobbing», mente han, om en anmeldelse som i stor grad var basert på utdrag fra boka. Listhaug skrev på Facebook: «Jeg var ganske sikker på at jeg var fornøyd med boka. Når Dagbladet gir meg terningkast to, fjerner det enhver tvil!». Og Aksel Hennie sleivsparket VG-anmelderen: «Jeg har hørt han til vanlig anmelder "Stjernekamp" låt for låt». Det toppet seg på Kulturnytts fredagspanel, da deltakerne Kathrine Aspaas og Arve Juritzen først kom med feilaktige påstander om norsk kulturkritikk, før det skjenet ut i personangrep på Dagbladets Cathrine Krøger.

Tidligere avisredaktører, forleggere og forfattere er sjokkerende nok blant dem som trenger en oppfriskning i hvorfor kritikken er en av kulturjournalistikkens hovedstolper og en del av medienes samfunnsoppdrag.

Hva er en anmeldelse? Stort sett en subjektiv vurdering, utført av en kritiker med spesiell kunnskap om feltet. En analyse som setter verket inn i en kunstnerisk, sosial og kulturell sammenheng. Som sparker opp til debatt. Som fungerer som en forbrukerveiledning. En nøytral instans mellom dem som skal tjene penger på utgivelsen, og dem som skal kjøpe den. En anmelder kan gi sin uforbeholdne anbefaling, men også si: Hei, dette er faktisk ikke verdt tid og penger. Uten kritikken er det bøkene med størst markedsbudsjett som vinner.

Derfor var det viktig at VG slaktet bloggboka til Anniken «Annijor» Jørgensen. Forlag burde ikke kunne servere barn ræl uten å få motstand.

La oss ta Krøgers anmeldelse av «Sensitive barn». Den trekker spesielt fram tre forhold i boka. 1) Er det, på tross av velmenende intensjoner, fruktbart å stemple barn som «høysensitive»? Gi dem en «diagnose» og foreldre råd med utgangspunkt i omstridt forskning og personlige erfaringer? 2) Hva slags ansvar har forlaget? 3) Er boka god?

Det er ikke mobbing å påpeke at ei bok har åpenbare mangler.

I Dagbladet ønsker vi selvfølgelig diskusjoner rundt vår kritikk. Likevel burde det være et tankekors at debatten stadig handler om anmeldelsen og ikke om verket som utgis. En sunn offentlighet burde tåle hard og velformulert meningsbrytning. For kulturlivet er det viktig, ja livsviktig, at det stimuleres til diskusjon og debatt. Hvorfor skal folk bry seg hvis det ikke er noen som snakker om det som skjer? Ønsker vi virkelig en offentlighet der alle behandler hverandre med silkehansker? Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.