ETTERLYSER BEGRUNNELSER: Bør ikke Hanne Nabintu Herland la være å rase mot synspunkter som ikke finnes?
ETTERLYSER BEGRUNNELSER: Bør ikke Hanne Nabintu Herland la være å rase mot synspunkter som ikke finnes?Vis mer

Kritikk er ikke sensur

Hanne Nabintu Herland svarer på kritikken ved å komme med ubegrunnede påstander og sidestille seg selv med forfulgte dissidenter.

Noen ganger bekrefter terrenget kartet med rørende nøyaktighet. Forrige helg kritiserte jeg religionsviter Hanne Nabintu Herlands mangelfulle argumentasjon og mente offentligheten ville vært bedre tjent med mer stringente debattanter. Søndag svarte Herland ved å påstå at jeg ønsket at norsk offentlighet skulle sensurere religionshistorikere.

For det første har jeg selvsagt aldri sagt påstått noe generelt om religionshistorikere. For det andre er det ennå forskjell på sensur og redigering. Avisenes debattsider er en arena med begrenset plass der det ikke er rom for alle landets innbyggere. Særlig fordi mange avvises, må debattredaktørene stadig evaluere hvilke stemmer de slipper til. Ytringsfrihet innebærer at alle har rett til å si og skrive det de mener, på de mange flatene de har til rådighet. Det betyr ikke at avisene har plikt til å trykke alt de får tilsendt. At du er fri til å si din mening, betyr også at andre er fri til å kritisere den, i form og innhold. Men Herland velger å kalle kritikk for sensur og sidestille seg selv med dissidenter i undertrykkende og sensurerende regimer, som blir forfulgt og straffet for sine synspunkter. Det virker ikke rimelig.

Den feilaktige og løsrevne påstanden om religionshistorikerne er dessverre typisk for Nabintu Herlands måte å argumentere på i sine innlegg i Aftenposten. Jeg har lest alle. Et sted skriver hun at «et vanstyrt politi og et ikke-realitetsorientert dommerkorps sørger samlet for at en kvinne i dagens Norge (...) står uten beskyttelse». Begrunnelse eller eksempler gis ikke. «Syv milliarder mennesker (...) er ikke oppvokst i Norge. Vi kan da umulig mene at et er synd på alle disse», skriver hun på søndag. Hvor har «vi» gitt uttrykk for denne oppfatningen? I kjølvannet av min kritikk av hennes debattform skrev Herland på Twitter om meg at jeg vil «opprettholde APARTHEID i Norge heller enn å løse etniske spenninger» og ha «Sovjet-sensur». Jeg har aldri ment eller skrevet noe som ligner på dette, noen gang.

Nabintu Herland svarer på formell kritikk ved å klage over personangrep og vise til sin «fransk-utenlandske stil». Det er så en får lyst til å stille to spørsmål. Faller ikke «fransk» under «utenlandsk»? Og burde hun ikke etter syv år i offentligheten slutte å rase mot synspunkter som ikke finnes?