Kritikken av Kjærstad

LITTERATURKRITIKK: Er norske kritikere rammet av Peter Høeg-syndromet i sine anmeldelser av Jan Kjærstad?

Hva er det som gjør at Jan Kjærstad får så mye bedre kritikk i Sverige og Danmark enn i sitt hjemland, under Tore Rem i sin debattartikkel i Dagbladet på mandag. Det er et interessant spørsmål. Tillat meg som svensk kritiker og litteraturforsker å spekulere litt.Til å begynne med kan man kanskje slå fast at Kjærstad faktisk er offer for negative anmeldelser også i Sverige. Innvendingene har da gått på romanenes ekstremt konstruerte natur og, underforstått, mangelen på liv i dem. En slags postmoderne piruetter. Dette er en form for kritikk som sammenfaller med det som ifølge Kjærstad utgjør den norske kritikerstandens kardinalsynd: motviljen mot formell fornyelse og eksperimentering, samt hyllesten til en slags psykologisk-realistisk normalprosa som egentlig gikk i graven for hundre år siden. Når dette er sagt, tror jeg likevel at Rems observasjon er korrekt, i det minste for svenske forhold. Kjærstad er svært godt likt, beundret, til og med hyllet, av svenske kritikere.Kan forklaringen på dette være så enkel som at den svenske litteraturen i tjue års tid har lengtet etter en forfatter som Kjærstad, lengtet fortvilet, til og med? Her må vi spole båndet tilbake til 80-årene og postmodernismens inntog i Skandinavia. Jeg mener at man kan observere helt avgjørende forskjeller i mottakelsen av denne ismen i Sverige og Norge. Enkelt sagt: Sverige fikk bare halve postmodernismen, mens Norge fikk hele.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I SVERIGE BLE postmodernismen synonymt med fransk tekstteori (Barthes, Derrida, etc.) Den nordamerikanske grenen av teorien nådde egentlig aldri til Sverige, den som hyllet krysningene mellom høyt og lavt, lek med populærkulturelle sjablonger og så videre. Det som av de negativt innstilte ble kalt populisme og eklektisisme, slo aldri rot i Sverige, det være seg i teoretiske diskusjoner eller i skjønnlitteraturen. Rendyrkingen av «the french connection» førte riktignok til mengder av metaromaner og eksperimentelle diktsamlinger, men noe manglet: Humor og fortellerglede.Hos Kjærstad, for ikke å snakke om hos Fløgstad (en postmodernist avant la lettre ), gikk eksperimenteringen med romanformen hele tiden hånd i hånd med en ubendig lyst til å fabulere og fortelle.

I SVERIGE LENTE MAN seg mer mot den bokstavtro tolkningen av Jean-Francois Lyotards beryktete slagord om «fortellingens død»: Amputerte, fragmenterte, høytidelige og, hvorfor ikke, livløse tekster. Visst fantes det unntak (Stig Larsson, for eksempel), men det dominerende mønsteret er tydelig, ikke minst i ettertid.La oss prøve en annen forklaring på de norske kritikernes gjerrighet. Og her tror jeg at forskjellene mellom Sverige og Norge er mindre. Denne forklaring bygger, om den er riktig, på at Kjærstad hittil har hatt «flaks» i Sverige og at han ennå ikke er blitt rammet av det vi kan kalle Høeg-syndromet, etter den danske suksessforfatteren.

KJERNEN I DENNE forklaringen ligger i to trusselbilder mot den feirete forfatter: nærheten til populærkulturen og nærheten til markedet. Etter to utgitte bøker, hadde Peter Høeg oppnådd en posisjon som helgenforklart forfatter, utropt til litterær wunderkind og en genial fornyer av dansk litteratur. Husker dere hvordan historien fortsetter? Frøken Smilla erobrer Danmark og verden. Forfatteren blir en bestseller-forfatter. Men kritikken var fotsatt overveldende. Det var som om man ble dratt med i de kollektive seiersrusen. Når De måske egnede kom ut i 1993 begynte det å knirke i kritikermaskineriet. Erik Skyum-Nielsen lystmyrder romanen i Information og innleder også en revurdering av hele forfatterskapet. Men verre skulle det bli. Når Kvinnen og apen lander på bokhandlerdiskene i 1996 hadde kritikerkorpset plutselig fått nok. Den ble blant annet kalt sentimental, «såpeopera for intellektuelle», «kitsch» og en masse andre ikke spesielt snille ting. Så ble Høeg stille. I ti år. (En ny roman skal være på vei neste år). Det er vanskelig å fri seg fra mistanken om at det som avgjorde saken var nærheten til det populærkulturelle i såvel estetisk som økomomisk forstand. Det som tidligere kunne hylles som leken gjenbruk av sjangerlitteratur (for eksempel krimromanen i tilfellet Smilla) lå nå bare forfatteren til last. Flørten med populære sjangre hadde denne gang rettet seg inn på for lave varianter: den «typisk kvinnelige» eksotiske romantikkfortellingen. Og Høegs enestående framgang på det internasjonale bokmarkedet straffet seg kanskje til slutt. Mange av oss som arbeider med kritikk vil helst ikke erkjenne at disse to trusselbildene eksisterer. Blandingen av høyt og lavt har blitt hverdagskost og ofte noe som også løftes fram som positivt i anmeldelser. Og at en roman finner et stort publikum er såvisst ikke noe som diskvalifiserer den. Sier vi. Men mener vi det? Jeg tror at visse blandinger faktisk fortsatt kan kortslutte vår vurderingsevne, og at en forfatters komersielle framgang under visse omstendigheter kan gjøre at han mister anseelse på parnasset. Forfatteren får lov til å leke med populærkultur - men får ikke bli populærkultur. Forfatteren kan bli populær - men ikke for populær, det vil si noe som kan forbindes med mainstream.

FINS DET DA noen slike tegn i mottakelsen av Kjærstads siste roman? Ja. Kanskje ikke så mange og så sterke. Men visst fins de. Kjærstad kritiseres for eksempel av sine norske kritikere for å gjenta seg selv, dvs. forfalle til en slags formelskriving - en vanlig kritikk mot populærkultur. Han kritiseres også for dårlig mestring av språket: slapt, skravlete, bristende ironi, slitne metaforer (dvs. klisjéer). Romanen er i tillegg overtydelig og overpedagogisk, den overlater for lite til leserens fantasi. Alt dette er jo standardresponser i de siste 150 års massekulturkritikk, som vi har hørt til kjedsommelighet. Men her fins også mer eksplisitte koplinger till trusselbildene. Kjærstad sammenliknes med en «selger som aldri kommer forbi salgspitchen» (Farsethås) og romanen med en «konspirasjonskrim à la Da Vinci-koden, uten noen kode og uten noen konspirasjon» (Vassenden).

JEG HUSKER AT Kjærstad i et TV-intervju en gang sa at hans mål var å skrive hundre prosent tradisjonelt og hundre prosent eksperimentelt - samtidig! Er det kanskje denne umulige, men storslagne plan som de norske kritikerne har så tungt for å svelge? Både og, ikke verken eller, er jo generelt et viktig prinsipp i hans poetikk. Det beundringsverdige og løfterike er med hvilken konsekvens og integritet Kjærstad bedriver sitt litterære prosjekt, til tross for at han som «bokklubb-kongen» i en viss forstand er på god vei til å inlemmes i the mainstream . La oss håpe at vi som jobber med kritikk, i Norge såvel som i Sverige, kan ha samme integritet, og ikke bli spillebrikker i et nytt Høeg-syndrom.