20151012 Hanne Kriistin Rhode holder foredrag om sin nye bok på Kagge forlag, Hanne Kristin Rohde er en norsk forfatter, og foredragsholder. Rohde er utdannet jurist ved Universitetet i Oslo. Hanne Kristin Rohde sa opp jobben som leder for seksjon volds-og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt sommeren 2014 Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
20151012 Hanne Kriistin Rhode holder foredrag om sin nye bok på Kagge forlag, Hanne Kristin Rohde er en norsk forfatter, og foredragsholder. Rohde er utdannet jurist ved Universitetet i Oslo. Hanne Kristin Rohde sa opp jobben som leder for seksjon volds-og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt sommeren 2014 Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Kritikken av litteraturkritikken

Litteraturkritikk og forbrukerveiledning er ikke det samme.

Meninger

Hanne Kristin Rohde mener litteraturkritikken er overflødig. I stedet vil hun ha en «objektiv fremstilling av temaet» (sic), og foreslår en omdømmebank på nettet, hvor lesere kan produsere ratingen selv.

Intensjonen er trolig at det vil gi leserne nyttig veiledning, særlig hvis dommen suppleres med noen ord om hva som etter lesernes mening er bra og dårlig ved boken. Et slags lesernes Tripadvisor, altså.

Jeg skal la være å påpeke at slike «omdømmebanker» allerede finnes, både internasjonalt og på norske nettsteder. Rohdes egen roman «Mørke hjerter» har for eksempel fått et gjennomsnittlig terningkast på 3,75 på bokelskere.no

Det hender jo at kritikere begår venstrehåndsarbeid. De har begrenset med plass, og ikke minst har de dårlig tid hvis de skriver for nyhetsmedier. Filosof Lars Johan Materstvedt har derfor muligens et poeng når han hevder at enkelte anmelderne har gått litt for hardt ut i forsvaret for sin virksomhet. Kritikk av litteraturkritikken er like nødvendig som kritikk av litteraturen.

Det ser likevel ut til å være et stilltiende premiss ikke bare for Rohde, men også for mange som er uenige med henne, at litteraturkritikk først og fremst er en slags forbrukerveiledning. Det skal hjelpe leserne å finne fram til de beste bøkene i jungelen av utgivelser. Fra et slikt perspektiv er faglig fundert kritikk overflødig: vi kjenner alle historier om folk som velger å se alle filmer som får karakteren 1 eller 2 av kulturavisenes anmeldere, i trygg forvissning om at nettopp dette gjør filmen severdig. Gjør det filmkritikk overflødig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å betrakte litteratur- og filmkritikk kun som forbrukerveiledning er et godt stykke unna kritikkens opprinnelige funksjon. Kritikk av litteratur, musikk og film er i utgangspunktet ikke primært ment som en anbefaling til den enkelte om å lese, lytte til eller se et bestemt verk. I stedet er det, som Olaf Haagensen pekte på i Morgenbladet 22. april, en offentlig ytring, kritikken inngår i det kretsløpet vi forstår som samfunnets selvrefleksjon. Det handler om noe mer enn å ta stilling til om denne boka vil få en dag på stranda til å bli litt mindre kjedelig.

I Borgerlig offentlighet, utgitt for over 50 år siden, mente Jürgen Habermas å identifisere en tendens til at publikum gikk fra å være «kulturresonnerende» til å bli «kulturkonsumerende». Begrepene kan illustreres med den ovenfor nevnte distinksjonen: Det er forskjell på å bidra til debatt om litteraturen og dens rolle i samfunnet, og å anbefale bøker fordi de er «Goodreads» eller «pageturnere».

Det betyr ikke at leseranbefalinger på slike nettsider med nødvendighet kun fungerer som forbrukerveileding. Det finnes flere litteraturblogger som er faglig interessante, og som representerer et kritisk potensial. Habermas har selv senere innsett at han undervurderte det nettopp kritiske potensialet hos vår tids moderne massepublikum. Forskning på populærkultur — fortsatt et relativt nytt fenomen — gir ham langt på vei rett i dette. Men å forstå all litteraturkritikk som forbrukerveiledning er ikke et bidrag til å styrke dette kritiske potensialet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook