BØKER I KØ: En anmelders bokhylle er ofte stappfull med bøker som skulle vært lest og omtalt. Dette er et utsnitt av hylla til en kjent norsk bokanmelder. Foto: Mette Møller / Dagbladet
BØKER I KØ: En anmelders bokhylle er ofte stappfull med bøker som skulle vært lest og omtalt. Dette er et utsnitt av hylla til en kjent norsk bokanmelder. Foto: Mette Møller / DagbladetVis mer

Kritikken har vært i krise siden tidenes morgen

Er en kritiker det samme som en anmelder?

Meninger

Litteraturkritikken er i krise. Uavlatelig. Akkurat som klimaet, landbruket og polprisene. For å parafrasere dansken Storm P?s kjente utsagn om været: «Alle snakker om kritikken. Men ingen gjør noe med den.»

Den danske humoristen er også kjent for uttrykket: «Kritikeren er kunstens svigermor.» Gjelder det den dårlige kritikeren? Eller den gode?

Kritikk kommer fra gresk, krinein, å bedømme eller sjelne mellom det som er sant og det som er løgn. Kritikken veier argumenter uten å blindt gå god for eller like halsløst forkaste sitt objekt.

I forbindelse med litteratur, kan vi kanskje si at kritikk kan leses som en slags prosedyre, der både anklager, forsvarer (og dommer) kommer i til orde i en og samme tale.

Til enhver tid — med større eller mindre styrke — foregår en debatt om kritikkens kvalitet. Aftenpostens kulturredaktør Sara Sørheim skrev i et innlegg for noen uker siden at hun er ute etter «tekster som dyrker refleksjon og tenkning, og som kan se litteraturen i et større perspektiv enn den enkelte utgivelsen».

Hun er ikke alene om å formulere sine mål i fraser og klisjeer. Der er vi alle skyldige.

Olaf Haagensen i Morgenbladet gir følgende liste over brukbare virkemidler for en kritiker: «tydelig stillingstagning, humor, reell bruk av tradisjonen». Karin Haugen i Klassekampen skriver i et innlegg forrige helg at det viktigste er «...å bruke kritikken som det meningsfortolkende, analytiske og tankeeggende redskapet den skal være. På vårt beste bruker vi bøker til å tenke med, ikke bare mene noe om».

Sindre Hovdenakk, redaktør i Prosa nevner noe som går direkte på kritikkens troverdighet, nærmere bestemt hvordan «forlag og bokhandlere — med åpne øyne undergraver kritikkens profesjonalitet» når de markedsfører bøkene sine med sitater fra bloggere og andre amatører.

Hva er egentlig kritikk? Hva er en anmeldelse? Og hva er ren synsing? Norske anmelderes fagforening heter kritikerlag, ikke anmelderforening. Men vi som skriver i dagspressen er anmeldere, verken mer eller mindre. En anmeldelse i en avis er noe annet enn en artikkel i Vagant.

Jeg tror anmeldere tenker mer på at mottakeren er leseren, både av avisen og boka som omtales, mens kritikeren er mer fokusert på forfatteren og på tilliggende herligheter som akademisk miljø, verdige kolleger og så videre.

Jeg mener ikke med dette å nedvurdere det jeg her kaller kritikere. Noen av Norges beste lesere, som for eksempel Tor Eystein Øverås, Henning Hagerup, Jan Erik Vold og Kaja Schjerven Mollerin er utpregete kritikere som ofte utgir sine betraktninger i bokform.

Øverås kaller i sin nyeste bok, «Hva er et essay?» dagsaviskritikk for «en nesten umulig sjanger» og gir følgende kriterium for folk som vil prøve seg: «Enten har du noe å si, eller du har det ikke. Og har du det ikke, bør du avstå.»

Inntil videre velger vi å tro at vi har noe på hjertet. Og av alle flotte ord som er sagt om kritikk, siterer vi den beske aforistikeren E. M. Ciorian: «Kritikk er en misforståelse: Vi må ikke lese for å forstå andre, men for å forstå oss selv.»