NORSK LITTERATURKRITIKK er i krise. Dette er verken en ny eller en original påstand. Den kommer stort sett to ganger om året; når snøen smelter og når bladene faller av trærne. Men kanskje nådde likevel norsk litteraturkritikk et nytt bunnivå denne uka med Tonje Tveites anmeldelse av Odd W. Suréns nye roman «Knuseverk», under tittelen «Ei bok til å sovne av». At en slik ubehjelpelig tekst kommer på trykk i Dagbladet, er så nedslående at vi faktisk ser oss nødt til å gjenta at norsk litteraturkritikk råtner på rot.

Tveites hovedanliggende er at hun hadde problemer med å holde seg våken da hun leste Suréns roman. Hun skriver: «Jeg har brukt lang tid på å lese boka. Kanskje litt rart, for jeg har lest de to første, og de skiller seg ikke mye fra hverandre. Men jeg falt i søvn. Flere ganger.» Det at det tar lang tid å lese ei bok kan ikke holdes mot den. Tvert imot. Mer undrende stiller vi oss til at Tveite har klart den bragd å lese tre romaner av Surén mens hun samtidig, som hun selv sier, stadig faller i søvn.

I motsetning til Tveite, klarte vi uten vanskeligheter å holde oss våkne gjennom lesningen av «Knuseverk». Romanen er både humoristisk og sår, og tar for seg et for så vidt velkjent tema i norsk litteratur, nemlig mannens skam og ubehag ved verden. En presis framstilling av norsk bygdeparanoia, fjetrende skildringer av ferme kvinner samt mengder av overraskende assosiasjoner gjør denne boka i høyeste grad leseverdig. Men at Tveite og vi kommer fram til ulike terningkast når det gjelder akkurat denne romanen, er ikke poenget. Poenget er at selve anmeldelsen mangler alt en anmeldelse bør inneholde.