Kritikken råtner på rot

Mens forfatterne forventes å prestere som sportshelter, kan anmelderne tillate seg å sove på jobb, skriver Brit Bildøen og Linn Ullmann.

NORSK LITTERATURKRITIKK er i krise. Dette er verken en ny eller en original påstand. Den kommer stort sett to ganger om året; når snøen smelter og når bladene faller av trærne. Men kanskje nådde likevel norsk litteraturkritikk et nytt bunnivå denne uka med Tonje Tveites anmeldelse av Odd W. Suréns nye roman «Knuseverk», under tittelen «Ei bok til å sovne av». At en slik ubehjelpelig tekst kommer på trykk i Dagbladet, er så nedslående at vi faktisk ser oss nødt til å gjenta at norsk litteraturkritikk råtner på rot.

Tveites hovedanliggende er at hun hadde problemer med å holde seg våken da hun leste Suréns roman. Hun skriver: «Jeg har brukt lang tid på å lese boka. Kanskje litt rart, for jeg har lest de to første, og de skiller seg ikke mye fra hverandre. Men jeg falt i søvn. Flere ganger.» Det at det tar lang tid å lese ei bok kan ikke holdes mot den. Tvert imot. Mer undrende stiller vi oss til at Tveite har klart den bragd å lese tre romaner av Surén mens hun samtidig, som hun selv sier, stadig faller i søvn.

I motsetning til Tveite, klarte vi uten vanskeligheter å holde oss våkne gjennom lesningen av «Knuseverk». Romanen er både humoristisk og sår, og tar for seg et for så vidt velkjent tema i norsk litteratur, nemlig mannens skam og ubehag ved verden. En presis framstilling av norsk bygdeparanoia, fjetrende skildringer av ferme kvinner samt mengder av overraskende assosiasjoner gjør denne boka i høyeste grad leseverdig. Men at Tveite og vi kommer fram til ulike terningkast når det gjelder akkurat denne romanen, er ikke poenget. Poenget er at selve anmeldelsen mangler alt en anmeldelse bør inneholde.

ETTER AT TVEITE har fortalt oss om hvordan hun sovnet flere ganger under lesningen, tar hun seg selv i nakken og sier «til saken!». Men når vi tror vi endelig skal få høre noe om selve romanen, påstår hun at hun har en «foruroligende følelse av biografi», og at Suréns roman er «forfatterens fiksjonaliserte hverdagsbiografi» . Vi spør: Hører Tveites foruroligende følelser hjemme i en avisanmeldelse? Og hvordan vet egentlig Tveite at denne romanen er forfatterens - altså Suréns - fiksjonaliserte hverdag? Kjenner hun Odd W. Surén? Eller er det bare disse søvnige foruroligende følelsene som gjør at forfatter og hovedperson på mystisk vis glir over i hverandre? Det er i det hele tatt uklart hvorvidt Tveite omtaler/anmelder/kritiserer romanhelten eller forfatteren. Uansett tillater hun seg å løfte pekefingeren og utbryte: «Dette er irriterende. Og ytterst kjedelig. Får lyst til å sende forfatteren ut i verden. Gi ham noe å skrive om, noe mer enn akkurat det som skjer ved pulten, i sofaen eller i korte møter med bygdefolket.»

DET ER UTMATTENDE å måtte minne en litteraturanmelder om at noen av de største litterære verk utspiller seg i de små rom eller i de korte møtene mellom mennesker. Vi lurer på hvordan Tveite ville anmeldt Virginia Woolf? Ville hun løftet en advarende pekefinger mot disse folka som surrer rundt i et hus og bruker ti år på å komme seg til et fyr? Eller hva med Marcel Proust som skriver side opp og side ned om te og madeleinekake?

Tveite trekker også en parallell mellom Vigdis Hjorths fine roman «Om bare» og Suréns «Knuseverk». Når Tveite først nevner Hjorths roman, og indirekte sin egen anmeldelse av denne, kan vi minne om at hun har begått samme pinlige overtramp flere ganger. Anmeldelsen av Hjorths roman avslutter hun slik: «Hva er kjærlighet? tenker jeg. Er stor kjærlighet alltid ulykkelig? Er den alltid ensom? Forfatteren har meg der hun vil - der jeg vil være. Og helt, helt stille, med brennende stearinlys i alle rom, begynner jeg å skrive denne anmeldelsen.»

Problemet er altså ikke hvorvidt Tveite er positiv eller negativ i sin vurdering av ei bok, problemet er at hun trekker oss inn i sine egne høyst private og stearinlystente rom. Og det er et sted vi ikke har særlig lyst til å være, verken som lesere eller forfattere.

MEN VÅRT STØNN gjelder ikke bare Tveite. For mange forfattere fortoner deler av den norske anmelderstanden seg som det reneste skrekkabinett. Det føles og menes enormt mye i anmeldelsene rundt omkring, av og til under en ferniss av objektivitet, men det er liten vilje til å bedrive litteraturkritikk i begrepets egentlige forstand. Med det mener vi en kritikk som er analytisk, intuitiv, lydhør og litterært fundamentert; en kritikk som evner å sette bøker inn i en sammenheng. Norsk anmelderi handler sjelden om litteratur og om hvordan bøker snakker med hverandre. Enkeltbøker og forfattere stilles opp mot hverandre som om det skulle være snakk om intime biografiske betroelser, jf. Tveite. Eller en slags sportsprestasjoner: «Innfrir ikke!» «Best i høst!» «Dårligere enn i fjor!» «Når ikke opp!» osv.

ANMELDERE VIL HA sine forventninger oppfylt, men glemmer at forfatterens oppgave nettopp er å ikke oppfylle leserens forventninger, ikke innfri. Forfatterens oppgave er å være uforutsigbar, støtende, overraskende og troløs mot alle og alt annet enn litteraturen selv. Og anmelderens oppgave må vel være å forsøke å underrette leseren om hva slags tekst det dreier seg om. Og da er det rett og slett ikke anstendig å bruke sin egen kjedsomhet, slik Tveite gjør, som kvalitetskriterium. Det at en tekst er «kjedelig» eller «ubegripelig» (et annet anmelderbegrep som ofte brukes mot en tekst) står ikke nødvendigvis i motsetning til dens kunstneriske kvalitet. Vi kan tenke oss mange bøker, filmer, teateroppsetninger og musikkstykker som til tider er kjedelige eller ubegripelige - og altså ikke bare underholdende og lettfordøyelige - men som vi likevel ikke ville ha vært foruten. All kunst har et element av det ugjenkjennelige i seg. Det er i kunsten vi støter på det rare, det fremmede, det urovekkende, det ekle og det overskridende.

LITTERÆRE KRITERIER varierer selvfølgelig fra kritiker til kritiker. Men mange anmeldere ser ut til å mangle bevissthet om hvilke kriterier de opererer med, og evne til å redegjøre for disse. Det er først og fremst slappheten vi reagerer på. Dagens avisanmeldelser er slapt skrevet, slapt tenkt og ikke minst slapt lest. Den svenske litteraturkritikeren Horace Engdahl har sagt at kritikeren skal skrive i det øyeblikket «teksten åpner sitt øye og ser på deg». Men det hjelper ikke at tekstens øye er åpent, når anmelderens øye er lukket. Det er dette som er krisen. Det er dette som må gjentas. At den norske litteraturkritikken skrives mens anmelderens øye (og hjerne og hjerte) er lukket eller rettet mot noe helt annet.

KRITISK: Linn Ullmann.
KRITISK: Brit Bildøen.