Kritiserer maskuline kjønnsidealer, men biter seg selv i halen

Anmeldelse: Wild Beasts - «Boy King»

ALBUM: Wild Beasts er et glimrende drømmepopband, men det vil neppe virke sånn om «Boy King» er ditt første møte med dem.

Boy King

Wild Beasts

3 1 6
Plateselskap:

Domino

«Biter seg selv i halen»
Se alle anmeldelser

Ikke bare er engelskmennenes femte fullengder deres svakeste så langt, den markerer også en høyresving mot et voldsommere uttrykk. I sitt forsøk på å kritisere den overfladiske tiden vi lever i – og kjønnsrollene som følger med på lasset – biter nemlig Wild Beasts seg selv i halen.

Det første man legger merke til er hvordan trommeslagene til høyst undervurderte Chris Talbot ikke lenger er reserverte, men ljomer slik de gjerne gjør i mange moderne popproduksjoner («Big Cat»). Ei heller gitarene er utsatt for den anspente beherskelsen som har preget kvartettens foregående utgivelser.

«Boy King» inneholder ikke bare bandets første gitarsolo, men opptil flere av dem.

Ikke at dette er ment å sjarmere rockistene i senk: Gitarene låter som synther og synthene låter som gitarer, i et bevisst produksjonsgrep. Fordi John Congleton er hyret inn for å styre spakene, er det sannsynlig at Wild Beasts her forsøker å etterligne den overstyrte gitarmusikken på St. Vincents seneste.

Men der «St. Vincent» fortsatt låter funky og leken tre år senere, blir «Boy King» kjapt forutsigbar lytting. Selv om melodiene er solide nok, kjennes nemlig disse ti låtene endimensjonale – særlig om man sammenligner dem med sporene fra den strålende forgjengeren «Present Tense».

Det albumet sparket også – blant annet – i retning av forkrøplede maskulinitetsidealer. En slik tendens har tross alt alltid ligget i bandets blod, i form av kastratstemmene til Hayden Thorpe og Tom Fleming.

Om «Boy King» understreker noe grunnleggende ved Wild Beasts, så er det at kvartetten er mest faretruende når den vegrer seg fra å vise muskler.