Kritiserer maskuline kjønnsidealer, men biter seg selv i halen

Anmeldelse: Wild Beasts - «Boy King»

Kritiserer maskuline kjønnsidealer, men biter seg selv i halen
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

ALBUM: Wild Beasts er et glimrende drømmepopband, men det vil neppe virke sånn om «Boy King» er ditt første møte med dem.

Ikke bare er engelskmennenes femte fullengder deres svakeste så langt, den markerer også en høyresving mot et voldsommere uttrykk. I sitt forsøk på å kritisere den overfladiske tiden vi lever i – og kjønnsrollene som følger med på lasset – biter nemlig Wild Beasts seg selv i halen.

Det første man legger merke til er hvordan trommeslagene til høyst undervurderte Chris Talbot ikke lenger er reserverte, men ljomer slik de gjerne gjør i mange moderne popproduksjoner («Big Cat»). Ei heller gitarene er utsatt for den anspente beherskelsen som har preget kvartettens foregående utgivelser.

«Boy King» inneholder ikke bare bandets første gitarsolo, men opptil flere av dem.

Ikke at dette er ment å sjarmere rockistene i senk: Gitarene låter som synther og synthene låter som gitarer, i et bevisst produksjonsgrep. Fordi John Congleton er hyret inn for å styre spakene, er det sannsynlig at Wild Beasts her forsøker å etterligne den overstyrte gitarmusikken på St. Vincents seneste.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer