Kritisk tilstand

Det må ha vært enklere før. Jeg ser for meg at man fikk en VHS-kassett med et par episoder av en ny serie i posten fra NRK eller TV2, trykket på play, skrev anmeldelsen og fikk den på trykk neste dag, til glede for en opplyst allmennhet. I dag får anmelderen en dvd i posten og en skyllebøtte neste dag, når anmeldelsen legges ut på nett: «Hallo!! Den har jeg lasta ned, alle nitten episodene. Jævla bra serie!!! Du kan ikke slakte etter å ha sett to episoder, dusteanmelder!!!! Skaff deg en jobb!!!!!»

Den lavkulturelle sjangeren tv-kritikk er inne i en brytningstid, som det heter på fint. Det samme gjelder journalistikken som helhet, men de subjektive kritikerne ser ut til være blant de første som omplasseres eller tuppes ut i bloggosfæren, og skal man dømme ut fra situasjonen i fjernsynskulturens hjemland, USA, er tv-kritikerne de minst uunnværlige. Mange blir med i dragsuget på grunn av generelt dårlige tider, men en del aviser mener de kan klare seg uten kritikere innen de fleste kulturuttrykk, siden det allerede finnes så mange meninger der ut og en ny epoke har startet og så videre.

Men uten de individuelle og unike stemmene vil verken små eller store mediebedrifter overleve. Det er ikke slik at «hver stemme teller»; noen stemmer teller mer. Det er jo derfor visse blogger blir så populære at «stemmen» bak kan leve av annonseinntektene.

Og det er derfor kritikere med ujevne mellomrom får utgitt sine skriverier i bokform. Sist ute er A.A. Gill, britiske Sunday Times’ profilerte tv- og restaurantanmelder. Gills spalter er av en slik art at man får lyst til å lese dem høyt, noe jeg iblant har gjort. Britene har for vane å lage tv-produksjoner av verdensklasse og det er kanskje derfor de har så mange velskrivende tv-kritikere.

A.A. Gill er utvilsomt en av de unike stemmene. Det spiller ingen rolle hva han synes om et bestemt program; det viktige er hvordan han formulerer seg. Ofte når jeg leser ham, tenker jeg: Dette var svært underholdende, en genuin leseropplevelse – heldigvis slipper jeg å se selve programmet.

Når en tv-kritiker får sine spalter utgitt i bokform, er det selvsagt fordi vedkommende skriver godt, men også fordi kritikerens studieobjekt blir betraktet som seriøst og verdt å analysere. Dette høres selvfølgelig ut, men vårt forhold til tv har vært anstrengt siden starten og vi sliter fortsatt.

Å være viktig er ikke det samme som å bli ansett som viktig. Dette gjelder ikke minst tv-mediet, som de siste tiåra både har vært det viktigste massemediet og det mest innflytelsesrike kulturuttrykket. Likevel har tv-mediet fremdeles lav anseelse. Du taper ikke ansikt i dannet selskap hvis du sier at du aldri ser på tv. Du signaliserer at du lever et interessant liv, ikke at du muligens er en usikker kultursnobb med angst for å bli avslørt. Ja, for det finnes jo en rekke kulturuttrykk som hever seg over titteboksen på enhver form for rangeringsliste?

Teateret, for eksempel. Nei, jeg kan bare beklage. Riktignok selges det flere billetter til teater enn fotball, men teater er ingen folkesport. Ofte har salen brent ned en gang eller to siden sist du var der.

Bøker? Folk føler at bøker er viktig, men de har aldri lest de samme bøkene. Man anbefaler romaner til hverandre, men ingen husker titlene de blir anbefalt. I desperasjon starter de ivrigste egne lesesirkler for å kunne samtale om bøker.

Musikk? Ok, den finnes overalt, hele tida, liksom været. Nesten like viktig som tv.

Film? Iblant har folk sett samme film på kino. Koselig, det. Men uten film på den lille skjermen hadde vi ikke kunnet snakke så mye om det som vi gjør. Tv-en frisker stadig opp vår spillefilmatiske hukommelse.

I forordet til sin ferske samling, «Paper View», skriver A.A. Gill om hvordan den daglige tv-tittingen former oss som mennesker. Gill ligger i en sykeseng, for første gang siden han ble født. Det er snakk om en liten operasjon og han er ikke redd, men full av forventning. Han vet hva som kommer til å skje. Han har sett det hundrevis av ganger før, på «Akutten», «Chicago Hope» og «Grey’s Anatomy». Han vet hvordan han skal oppføre seg. Det samme gjør sykepleierne og legene. De kan sine replikker, de oppfører annerledes enn sykehusansatte gjorde før legeseriene ble en del av vår hverdag.

Det samme gjelder politifolk, advokater og kriminelle, som har enda flere forbilder å velge mellom på skjermen. Ungdom lærer sosial omgang av realitystjerner og andre ferske kjendiser, mens de voksne henter inspirasjon fra talkshow om hvordan den gode samtale skal foregå. Aldri før har det vært vist mer søppel på tv, men samtidig har utvalget i den andre enden av kvalitetsskalaen aldri vært større – og langs hele spekteret finnes «pedagogiske» innslag som gjenskapes ute i virkeligheten.

En ting er å forsvare tv-mediet, noe helt annet å snakke på vegne av tv-kritikken som sjanger i dens nåværende form. På slutten av 70-tallet skrev Clive James, tv-anmelder i The Observer og seinere tv-personlighet for egen maskin, at «Everyone is a TV critic; they just don’t have a column». Den gang ble uttalelsen oppfattet som sjenerøs og demokratisk. Ingen tenkte at tretti år seinere ville hvem som helst kunne starte sin egen spalte, bedre kjent som blogg.

Et framskritt, vil de fleste mene, men kanskje ikke hvis du er kritiker. Det er forskjell på framskritt: Drev du en stall i hestekjerrenes siste tiår, kunne du bare lempe ut høyet og ominnrede til bensinstasjon. Men alle tv-kritikerne som har fått fyken kan ikke starte en blogg og fortsette som før. De kan, men i så fall må de tjene til salt i grøten annet steds, for eksempel som kameraflytter på «Big Brother».

På 50-tallet fryktet man at tv-nyhetene ville gjøre avisene overflødige. Det var en ubegrunnet frykt. Naturlig nok tenkte ingen på at tv-nyhetene og papiravisene ville synke parallelt, femti år seinere. I dag er situasjonen rimelig uoversiktlig. Tv-mediet er i ferd med å fragmenteres totalt. Snart finnes det ikke lenger sendetider, bare en digital meny med en enormt tilbud. Og hvem vil da søke råd hos kritikere som er «allvitende», når det finnes så mange som er eksperter på hvert enkelt felt? Jeff Jarvis, en tidligere tv-kritiker som driver bloggen BuzzMachine, sier det slik: «TV as we knew it is exploding and so should the critics who cover it. There is no way – no way – that one critic can perform a one-size-fits-all service anymore.»

Hva vil så skje med tv-kritikeren? Kanskje bør han bare hoppe ut i det, finpusse stemmen og kalle seg kulturkommentator eller noe slikt.

Mikael Godø er tv-kritiker og kommentator i Dagbladet