Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

KRL-faget krenker menneskerettighetene

FNS MENNESKERETTIGHETSKOMITE

i Genève har behandlet en sak om det norske skolefaget «Kristendoms-, religions- og livssynsskunnskap» (KRL-faget). Komiteen konkluderte med at ordningen med begrenset fritaksrett krenket FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Hva innebærer denne avgjørelsen for norske myndigheter? Og hvilket signal er det dette gir om norsk selvforståelse?

Saken springer ut av Høyesteretts dom fra 2001 om KRL-undervisning, hvor foreldrene, barna og Human-Etisk Forbund ikke fikk medhold i sin påstand om at faget krenket de internasjonale menneskerettighetene. De bragte så saken inn for FNs menneskerettighetskomité i Genève. Menneskerettighetskomiteen presiserte at saken i hovedsak gjaldt religionsfrihet, mer spesifikt foreldrenes rett til å sikre barna en religiøs og moralsk opplæring i tråd med sin egen overbevisning.

HOVEDPOENGET FOR

komiteen var at faget ikke formidles på en nøytral og objektiv måte. Komiteen tok utgangspunkt i opplæringsloven § 2-4 om KRL-faget, og la særlig vekt på henvisningen der til skolens kristne formålsparagraf. Den la også vekt på at flertallet i Stortingets utdanningskomité har uttalt at faget ikke skal være verdinøytralt, og at hovedvekten skal legges på kristendomsopplæring. I sin avgjørelse la den også vekt på den grunnlovsfestede statskirkeordningen, eller det at en religion har et så tydelig formelt fortrinn fremfor andre.

Etter denne delkonklusjonen vurderte komiteen om fritaksretten til faget kunne sies å gi ikke-diskriminerende unntak eller alternativer som vil tilfredsstille foreldrenes ønsker. Svaret her var negativt. Komiteen påpekte særlig at KRL-faget kombinerer opplæring i religionskunnskap med praktisering av en bestemt religiøs tro, blant annet utenatlæring av bønner og salmesang, og at fritaksretten i praksis la for stor byrde på foreldrene i forhold til å sette seg inn i den konkrete utøvelsen av faget. Den fremhevet også de lojalitetskonfliktene barna kunne komme opp i.

KONKLUSJONEN VAR KLAR:

den begrensede fritaksretten bryter med artikkel 18 punkt 4 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, en konvensjon som etter menneskerettsloven har forrang fremfor annen norsk lov. Menneskerettighetskomiteen fastslår avslutningsvis at staten har en plikt til å unngå lignende brudd i fremtiden, og for å treffe effektive og egnede tiltak for klagerne.

Norske myndigheter kan imøtekomme kritikken på to måter: de kan endre fritaksmuligheten (den prosessuelle siden) eller de kan endre innholdet i faget (den materielle siden).

Norske myndigheters umiddelbare reaksjon på avgjørelsen i menneskerettighetskomiteen, var å vurdere fritaksretten. Tilnærmingen her er at en utvidet fritaksrett, eller en klarere opprydning mellom de opplysende og de påvirkende elementene av faget kombinert med en fortsatt delvis fritaksrett, vil kunne tilfredsstille de kravene som nå stilles. En ensidig fokusering på fritaksretten vil bare gi svar på det ene spørsmålet som ble reist av FNs menneskerettighetskomité, nemlig om undervisningen krenket foreldrenes rett til sikre at barna undervises i tråd med deres egen overbevisning. Men Norge er forpliktet til å følge også de andre menneskerettighetskonvensjonene vi har sluttet oss til. Det innebærer at Norge må etablere ordninger som er i harmoni også med blant annet barnekonvensjonen og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

DISSE TO KONVENSJONENE

krever et undervisningsregime som fremmer respekt for blant annet kulturer som er forskjellige fra barnets egen, og som «forbereder barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper» (barnekonvensjonen artikkel 29 litra d). Barnekonvensjonen har i tillegg en bestemmelse om at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Dessuten har alle konvensjonene bestemmelser som forbyr diskriminering. Sett i sammenheng innebærer dette at full fritaksrett kan krenke konvensjonene dersom dette medfører at noen av elevene ikke får tilstrekkelig opplæring i «andres» religion og kultur. Det kan være at den fulle fritaksretten etablerer et skille mellom elevene som i seg selv motarbeider dette prinsippet i artikkel 29, eller som er stigmatiserende for barna, og dermed kan krenke bestemmelsen om barnets beste eller ses som diskriminering. Det kan også være at en fritaksrett utfordrer selve religionsfriheten, ved at barna (og/eller foreldrene) blir tvunget til å gi offentlig uttrykk for sin religion eller sitt livssyn. Den beste løsningen er derfor etter mitt skjønn å revidere innholdet i faget slik at det ikke lenger kreves fritak.

EN AVGJØRELSE

fra FNs menneskerettighetskomité er formelt sett ikke rettslig bindende for Norge. Her skiller komiteen seg fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Men komiteens uttalelse er et svært tungtveiende argument i forhold til hvordan KRL-faget samsvarer med konvensjonens krav. Komiteen består av 18 eksperter, hvor noen er blant de ubestridt fremste i verden. Selv om komiteens avgjørelse ikke er rettslig bindende, vil dens fortolkning av konvensjonen med stor sannsynlighet være den rette. Og det er her poenget ligger: Norge er folkerettslig bundet av konvensjon, og Stortinget har vedtatt at denne konvensjonen skal gjelde som norsk lov.

En avgjørelse fra et internasjonalt overvåkningsorgan som konkluderer med at staten har krenket menneskerettighetene, vil lett kunne oppfattes negativt av myndighetene. Tross alt har norske myndigheter har lagt store ressurser inn i utviklingen av faget, og norske domstoler har konkludert med at faget ikke krenket menneskerettighetene. Men de internasjonale organene besitter en annen type kompetanse og har en annen erfaringsbakgrunn enn hva som er typisk i den nasjonale norske prosessen. Det er ikke gitt at den norske forståelsen av statskirken som en «praktisk» ordning, den kristne formålsparagrafen som «sovende» bestemmelse eller kristne og humanistiske verdier som ukontroversielt «gode», oppfattes slik når de ses gjennom andre briller. Norges anførsel om at faget skal bidra til utviklingen av en «kollektiv kulturell identitet», vil eksempelvis bli oppfattet av mange som et ønske om å fremme en hegemonisk flertallskultur, og slik gå ut over hva en liberal og pluralistisk stat bør tillate seg. Slik sett vil de internasjonale organene kunne gi norske myndigheter verdifulle innspill til en ytterligere bedring av norsk menneskerettighetsetterlevelse, særlig i forhold til problemstillinger knytter til minoritetene i Norge.

DEN KORREKSEN

Norge har fått, rammer to norske kjerneproblemer, nemlig forholdet mellom stat og kirke og forholdet mellom «oss» og «dem». Menneskerettighetskomiteens anliggende er å påpeke at noen av disse grunnleggende problemene også kan gi menneskerettslige utslag. Det er å håpe at norske myndigheter ikke svarer komiteen med forsiktige justeringer, men etablerer et felles skolefag om religion, livssyn og etikk som tar hensyn til bredden av menneskerettighetsforpliktelser vi har tatt på oss.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media