Krøgers postmodernistiske raseri?

LITTERATURKRITIKK: Irvin D. Yalom, pensjonert professor i psykiatri og verdenskjent lærebokforfatter om gruppepsykoterapi og eksistensiell psykoterapi, har de senere årene dyrket et populærvitenskapelig og skjønnlitterært forfatterskap. Vi er mange som har gledet oss over hans noveller og romaner. Yalom har en enorm erfaringsbakgrunn og når denne forløses gjennom dramaturgisk kompetanse og evne til å beskrive avgjørende eksistensielle øyeblikk, blir det stor litteratur. Idéhistorisk sett har Yalom vært opptatt av de filosofiske røttene til psykoanalyse og psykoterapi. Han har iscenesatt forbindelsen mellom filosofi og psykoterapi ved å la Nietzsche og Schopenhauer tre inn i to av sine romaner, «Da Nietzsche gråt» og «Schopenhauerkuren». På denne måten etablerer han en dialog mellom fortidens innflytelsesrike tenkere og nåtidig eksistensiell praksis.

MAN KAN SELVSAGT være uenig i hvor vellykket dette er litterært sett. Meg har det gitt store leseropplevelser. Bokanmelder Cathrine Krøger (Dagbladet 29.05.06) følte åpenbart bare vemmelse da hun leste Yaloms siste bok «Schopenhauerkuren». Hun gir Yalom og hans medsammensvorne (?) det glatte lag: «De er som en myggsverm - psyko-litteratene. De bare venter på mulighet for å suge blod av sine «forbilder» i kunstens verden.» Det følges opp med et angrep på Finn Skårderud og det hele serveres under overskriften «Litterære parasitter»! Og det fortsetter på samme måte.Ærlig talt, hva er dette? Det enkleste ville være om det var en tilfeldig glipp i Dagbladets litteraturfaglige kvalitetskontroll. En blunder som slapp til en bokanmelder som ikke klarte å styre sin private forakt og lot denne forsøple det offentlige rom. «Litterære parasitter» kunne kanskje være underholdende for noen rundt et bedugget litterært kafébord, men servert på kultursidene i en ledende avis, blir det for dumt og patetisk.

MEN HVA OM DETTE ikke er noen tilfeldig glipp. Hva om dette uttrykker synet til toneangivende litteraturaktører? Og som gjør at det er helt greit å mobbe eksempelvis Finn Skårderud. Det skulle jeg gjerne likt å vite. Man aner jo et psykologifiendtlig postmodernistisk bakteppe her. «Hvor får disse folkene sin faglige sikkerhet fra?», spør en opprørt Cathrine Krøger. Ja, hovedstrømmen i psykodynamisk psykoterapi har et faglig ståsted. Selv om Gud er død og vi konstruerer vår sosiale virkelighet, er det ikke slik at «everything goes», at sannheten er relativ og at den ene fortellingen like godt kan erstatte den andre. Nå er det lenge siden litteraturaktører fulgte med i utviklingen av psykoterapeutisk teori og praksis. Er det dette som er sakens kjerne? At litteraturaktører ikke lenger forstår referansene i skjønnlitterære tekster som spiller på psykoterapi og at et forskningsbasert ståsted med hensyn til menneskelig eksistens vekker et formidabelt postmodernistisk raseri?