Krokodille til besvær

Hvis tanta di er ei heks, den nye leieboeren en prinsesse, og hvis denne prinsessen trenger gull, og tanta di bare kan trylle gull hvis hun får krokodilletårer - da har du et problem hvis byens eneste krokodille alltid er i godt humør. Den som ikke synes dette er en sentral problemstilling, vil muligens mene at «Tante Gummigutta»-bøkene er vel fantasifulle.

For Carsten Strøms barnebokklassikere fra femtitallet inneholder alt barn mellom fem og ni år ikke vet at de ønsker seg: et hus av sukker og marsipan. Et murmeldyr som egentlig er en prins. En leieboer som likner en supperot, spiller ess-kornett og bare kan si ord på s.

Dessuten et tvillingpar som for enkelhets skyld heter Enern og Toern og deler et par rulleskøyter. En vaskeekte prinsesse som lever av å selge kokosmakroner. En politimester som elsker å ordne køer, gjerne etter skostørrelsen på køståerne. En snill heks som kan trylle bare på torsdager, og en slem heks som fyller gårdsplassen med frosker, bare for å ergre folk.

Kapitteloverskriftene er en fortelling i seg selv: «Paprika ler hånlig, murmeldyret finner en papirlapp.» Forfatterens strektegninger er beholdt i den nye utgaven, selv om en nostalgiker tar seg i å savne det lille, tjukke formatet fra barndommens Damm-utgivelse. Enmannsforlaget Frifant regner med å utgi bok nummer to om Tante Gummigutta - den om blåbærmaskinen - hvis denne første blir etterspurt. Det får vi bare håpe, for toeren inneholder en av barnelitteraturens fineste skurkenavn: Selveste Krakkmandel-Harry.