Krompen på haugen

Som alle andre kjendiser er ikke dagens kongelige til for å samle folket, men for å gi oss noe å snakke om.

Det var en helt vanlig morgen på St. Hanshaugen i Oslo. Jeg satt på den faste kaffebaren og forsøkte å våkne av en dobbel latte (café-au-lait heter det ikke på disse kanter). Fram til kassa kom ei blek jente med skjerf, grå frakk og litt for snau hestehale. Hun var nesten like trøtt som meg. Men, oisann. Det var henne. Kjent fra radio og tv. Og samtidig en hvemsomhelst i det lokale gatebildet. Her sitter altså jeg, tenkte jeg. Og der, rett ved siden av, så nær at jeg kunne ha hvisket noen oppmuntrende ord i øret hennes, står høyst sannsynligvis Norges Neste Dronning.

SELVSAGT FORTRAKK JEG IKKE en mine. Det skulle ha tatt seg ut. I dette knøttlille lokalet, der minimalismen har funnet et røft og uanstrengt uttrykk, er vi altfor kule til å bry oss. Vi plager ikke husets mest kjente stamkunde med «Der kommer Mette-Marit»-blikket, som de sikkert ville gjort på den store, mer alminnelige kaffebaren litt ned i gata. Her tenker vi: «Der kommer i alle fall ikke Mette-Marit,» mens vi rører litt åndsfraværende i latten vår, og blar videre i husets eksemplar av siste Wallpaper. Og nettopp der plasserer vi henne, med en liten mental kraftanstrengelse: I ett med tapeten. Vi skulle gjerne kunne si at vi gjør det for å gi henne fred og ro, men det er mest for vår egen skyld. Vi rødmer ved tanken på at noen skal se at vi er like opptatt av vår kongelige Romeo og Julie-historie som Se og Hørs kjernelesere.

Nå er jo ikke Mette-Marit spesielt vanskelig å overse. Aldri har noen vært klassisk vakker på en mer uanselig måte. En pen, grå mus. Celina Midelfart blir rene Dame Edna i sammenlikning, selv om hun ikke er mer enn passe vestkant-flashy. Men dronningemnene er ikke hva de var. Nær-dronning-opplevelsene er ikke som før. Og nå til dags overlapper virkeligheten og presseoppslagene på ganske uvirkelige måter. Noen dager tidligere satt nasjonens vordende førstedame utenfor samme kaffebar med noen venner. Jeg skulle ha Dagbladet på kiosken rett over gata, og ble møtt av førstesida: SLIK ER METTE-MARITS VENNER. Ja, ja, tenkte jeg og snudde meg. Der sitter de. Det eksklusive førstesidestoffet drikker kaffe på fortauet. Så nært, og så fjernt. Jeg åpnet avisa og så bildene av vennene. Det var ingen av dem som satt på benken. Var Dagbladet ikke helt oppdatert? Burde noen kanskje ringe tusentipset?

SEINERE PÅ DAGEN var det visst noen som gjorde det. Jeg skulle låne en venninne penger, og måtte passere kaffebaren på vei til minibanken. Nå var den beleiret. Fotografer og journalister lagde trafikkork. Hadde det skjedd en ulykke? Jeg tittet inn av vinduet, og så en lett måpende kronprins stå der sammen med kjæresten, nå i ny og penere frakk. De så ut som dyr i et bur. Det er for jævlig, tenkte jeg. Er paret blitt fritt vilt nå? Så hørte jeg noen mumle «forlovelse», og syntes ikke det var så ille lenger. Litt blest må man tåle når man skriver norgeshistorie. Verre er det med dem som ikke er forberedt på å bli statister i kongesagaen. Paret kom gående mot oss, med hele den norske verdenspressen på slep. Jeg har snakket med Utelivs-Haakon et par ganger på byen. Han vet hvem jeg er. Kanskje han ville stoppe opp og si hei? Sånn for å vise sin spontane folkelighet foran åpent kamera? «Her må vi vekk, ellers kommer vi på Dagsrevyen,» mumlet jeg, dro mitt følge ut i gata, rett før krompen passerte. Det holdt nesten. Vi kom på TV2-nyhetene. I to sekunder. Jeg var han i gul jakke, på vei ut av bildet.

HVA SKAL VI MENE og tro når norgeshistorie skrives på krøllete servietter på ens egen stamkaffebar? Når krompen handler i samme nærbutikk, og blir «pizzaprinsen» i avisa dagen etter? Teknisk sett er det en helt uhørt trivialisering av det majestetiske. Vi er vant til at de kongelige bor et annet og mer opphøyd sted, at vi vanlige dødelige må kjempe for å få et glimt av dem, idet de passerer på vei til et offisielt oppdrag. Men nå må vi altså passe oss for ikke å tråkke uforvarende inn i tronarvingens mediefokuserte dagligliv, der det utspiller seg i et helt alminnelig nabolag. Ikke rart at eldre folk bekymrer seg for kongeverdighetens forfall.

Men hva skulle nå kongeverdighet innebære i år 2000? Kong Olav fikk legendestatus i kraft av velkjente historiske forhold. Han var en meget spesiell mann som ble en av folket idet han tok på seg skyggelua og kjøpte billett på trikken. Med Haakon forholder det seg omvendt. «Jeg er bare en vanlig fyr / Som av og til er litt spesiell,» sang The Aller Værste en gang. Det ser ut til å være kronprinsens livsmotto, når han henter lille Marius i barnehagen før han drar på kveldsjobb i gallauniform. Men det Haakon mangler av rojalistisk nimbus, tar han rikelig igjen på vår tids erstatning for adelskap: Berømmelse. Stjernestatus. Kjendisfaktor. Kronprins Haakon er blitt et massemedialt ikon av første orden. Han kan kle seg og te seg som Johnny fra Stovner, men alle ser auraen av celebritet. Den er like reell som noen kongeverdighet. Selv en trøtt Mette-Marit er larger than life , en allerede mytisk skikkelse som aldri noen gang (uansett hvordan samboerskapet måtte utvikle seg) vil kunne vende tilbake til vanligheten.

SÅ HVORDAN FØLES DET å dele nærmiljø med et så uvanlig par? Det er både spennende og beklemmende. Litt stas og litt teit. Jeg uttrykte mine blandede følelser for en bekjent, som mente jeg burde være sjeleglad for å bo i krompens nabolag. Boligprisene må jo gå rett til værs! Jeg vet ikke, svarte jeg. Det er to hospitser på andre siden av gata for meg. Naboen påstår at kommunen skal overta de to gårdene imellom slik at hele kvartalet blir til hospits. Jøss, sa bekjentskapet. Er det vennene til Mette-Marit som skal bo der?

Og så lo vi. Det var en stygg tanke. Men ikke lenger så fjern. Haakon og Mette-Marit stikker innom et hospits for å besøke en bekjent som overdrev den «utagerende festingen» i housemiljøet? Ingen umulighet. Ingen tanke er lenger fjern når det gjelder kongehusets framtid. Vår neste monark har innledet et dristig sosialt eksperiment, et «finne meg sjæl»-prosjekt utført i full kryssild, i maksimal offentlighet, med høyeste personlig risiko. Jeg gjør som de fleste andre når vi ser det unge par stå bøyd over barnevogna, som gode representanter for sosialdemokratisk likestilling: Jeg håper de vet hva de gjør. Men hvordan kan de vite det uten forbilder, regler eller begreper for hvordan en monark skal oppføre seg i en avmystifisert medietid?

Både de og vi kan trøste oss med følgende: 1) Folk venner seg til så mangt. 2) De som ikke gjør det, har ikke så lenge igjen. 3) Som alle andre kjendiser er ikke dagens kongelige til for å samle folket, men for å gi oss noe å snakke om.

I så henseende har krompen allerede prestert mer enn vi kunne drømme om. Og dette er bare begynnelsen.