Kronglete og ullen

Stort tenkt, men bemerkelsesverdig klossete, om en stor mann med store vyer.

BOK: «En begynnelse har alltid en slutt. En slutt kan også være en begynnelse. På en måte bør dette bli slutten på begynnelsen. Noen vil kanskje snu om på det, for denne slutten kan bli fortsettelsen på noe virkelig stort.» Slik åpner Arne Svingens første såkalte voksenroman. Den er på 400 sider, og gir ikke så mye mer mening enn sitatet overfor.

Uhyre farlig

Didrik Albert Jung Pedersen er enebarn og bosatt i Oslo. I 1974 får han en Russell Coca-Colajojo. I 1979 reiser han til New York på et «Yo-Yo World Championship». Der treffer han blant andre den godslige dansken Ib, autistiske Keret fra Tyrkia og styrtrike Wolfgang fra Tyskland. Det blir starten på «The secret society of the Yo-yo-men».

Noe som kommer til å utvikle seg til en verdensomspennende upolitisk «visjonsvinglete» humanistisk undergrunnsorganisasjon. Den skal etter hvert vise seg uhyre farlig for det internasjonale samfunn.

KGB og spionasje

Arne Svingen har, som tittelen antyder, tenkt stort i denne boka. Didrik har store vyer og enda større talegaver. Helt sentral er russiske Julia som Didrik forelsker seg i. Hun bor bak jernteppet. I kampen for å få henne ut blir det mye dramatikk, skumle forhør og forhandlinger med KGB, som involverer spionasje og kanskje kontraspionasje. Gjennom tyske Wolfgang får organisasjonen en formidabel pengesum å rutte med. Her blir autistiske Keret sentral. Han måtte flykte fra Tyrkia da moren døde, og han forsto ikke noe før liket begynte å råtne i leiligheten.

Dannelsesroman

Det går som det må gå. Den fredselskende gruppen involveres i lumske saker som våpensmugling, mafia og mord. Didrik bøter på med å bruke sin gigantformue på nødhjelp. Historien om Didrik, som vel både er en slags «dannelsesroman», men også en fortelling om de store begivenheter de siste tretti år, ender nokså tragisk på en kafé i 2008.

«King size» er overraskende tung lesning. Ikke fordi den er «dyp». Snarere fordi språket er så kronglete og tematikken så ullen. Det er vanskelig helt å forstå hva Svingen vil med ei bok som avslutningsvis fastslår at «ettertiden ikke er skrevet». For så å konkludere med at «Dette blir ikke fortsettelsen på noe virkelig stort. Dette er slutten. Det kan ikke bli noe annet.»

Det er nesten ubegripelig at en ellers så profesjonell og språklig effektiv spenningssnekker som Svingen kan ha skrevet noe så klossete.