FRAMTIDA: Monarkiets tilhengere ønsker at kongehuset til enhver pris skal bestå. Vil de kunne lene seg på de samme begrunnelsene i en fremtidsrettet diskusjon om Haakon og Mette-Marit? Sannsynligvis ikke, mener artikkelforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
FRAMTIDA: Monarkiets tilhengere ønsker at kongehuset til enhver pris skal bestå. Vil de kunne lene seg på de samme begrunnelsene i en fremtidsrettet diskusjon om Haakon og Mette-Marit? Sannsynligvis ikke, mener artikkelforfatteren. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Monarkiet:

Kronprins Haakon tar ikke trikken

Argumentene for å beholde kongehuset er ikke så vanntette som mange skal ha det til.

Meninger

I fjor avslørte Dagbladet at kongefamilien i årevis har brukt hoffets penger til å drive sine egne, private eiendommer. Nå melder de at Slottets kommunikasjonssjef, Marianne Hagen, forsøkte å påvirke omtalen av saken ved å ringe direkte til flere av Dagbladets kilder.

SKRIBENT: Vilde Vinge. Foto: Privat
SKRIBENT: Vilde Vinge. Foto: Privat Vis mer

Tross jevnlige, skandalelignende hendelser har kongehuset fremdeles bred støtte i folket. «Ja, vi elsker Kongen», skriver Verdens Gang. Hvis vi ser på tallene, har de rett. Kongen fyller 80 år, og i en undersøkelse VG har bestilt svarer 80 prosent at de mener han gjør en god jobb. Hele sju av ti spurte ønsker å beholde monarkiet.

KONG OLAV: Kong Olav på vei til skitur med hunden sin i 1973.  Tok trikken opp til skiløypene ved Frognerseteren under bensinkrisen.
Foto WENTZEL/ODD Dagbladet
KONG OLAV: Kong Olav på vei til skitur med hunden sin i 1973. Tok trikken opp til skiløypene ved Frognerseteren under bensinkrisen. Foto WENTZEL/ODD Dagbladet Vis mer

Egentlig er det ganske naturlig at de fleste støtter dagens ordning, det finnes jo ingen tydelige alternativer. «Folk vet hva man har, men ikke hva man kan få i stedet», som TV2s kongehusekspert Kjell Arne Totland har sagt.

For Totland er dette et argument som taler kongehusets sak. Hvis det forelå et gjennomarbeidet forslag til en annen type statsoverhode, ville nok oppslutningen til monarkiet vært mer edruelig.

Noen taler mot en slik utredning ved å vise til at monarkiet ble innført ved folkeavstemning i 1905 og at det siden den gang har vært solid forankret i den norske opinionen. Blant disse er Fremskrittspartiets Helge Thorheim, og kongebiograf Tor Bomann-Larsen.

I 1905 stemte hele 78,9 prosent ja til å innsette Prins Carl av Danmark som konge av Norge. Dog ble valgresultatet sterkt påvirket både av politisk press og av en ledende spørsmålsformulering. Ikke minst var stemmerett forbeholdt en begrenset andel av befolkningen, det vil si, menn over 25 år.

Mer generelt lykkes ja-siden ved å holde spørsmålet om videreførelse av kongehuset unna reell politisk diskusjon. De tyr til en rekke gjengangere for å opprettholde etablerte sannheter som gir monarkiet legitimitet: kongen har bred støtte i folket, han er en av oss, og han er et nødvendig, samlende symbol i vanskelige tider.

Uansett hvilke argumenter neisiden kommer med, er motsvaret det samme: men hva ville alternativet være uten kongen?

Som Per Egil Hegge skriver i sin hyllest av kong Harald, kongen er «en av oss» og en «folkelig fyr». Det stemmer jo ikke, kong Harald er ikke en av oss. Men samfunnskontrakten avhenger av denne ideen om folkekongedømmet, tross kongens adelige status og særbehandling i Grunnloven.

Når den idealiserte, folkelige identiteten til de kongelige får stå ubeseiret, legitimeres også rollekonflikter og hemmelighold av typen vi så i fjor høst. Som John Olav Egeland skrev i 2015, bildet av kongeparet som ikke-elitistiske er del av den kongelige masken. Inntrykket av et folkelig kongepar sikrer dem legitimitet på alle plan, også når det gjelder manglende innsyn i formue og økonomi.

Et annet velbrukt ja-argument guddommeliggjør kongens rolle som unnværlig for nasjonen, særlig i vanskelige tider. «Vi trenger kong Harald», skriver Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG. Som om kongens evne til å opptre samlende, i Skartveits ord, være «limet vi trenger i en urolig tid», er forbeholdt personer med blått blod.

I dag er det ja-siden som har hevd på argumentet om den samlende kongen. Men dette er også et argument som illustrerer et problematisk spenningsforhold. Kan en symbolsk konge steppe inn og fylle hulrom der partipolitikken kommer til kort?

Jens Stoltenberg belyser dette dilemmaet i selvbiografien Min historie. Når krefter innad i Forsvaret ønsket at kongen, ikke statsministeren, skulle stå for medaljeutdeling på veterandagen 8. mai, og når statsministeren måtte avklare med kongen hvordan utdelingen skulle foregå, entret de gråsoner som ikke har juridisk avklaring. Det er problematisk.

Tross ja-sidens fortsatte dominans, i partipolitikken og Stortinget begynner man å bli klare for å ta debatten om kongehuset. I fjor stemte flere enn noen gang tidligere ja til det fremlagte forslaget om grunnlovsendring. Allerede med på laget er Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik, ungdomspartiene AUF, Unge Venstre, og Sosialistisk Ungdom, og et lite, men betydelig mindretall i befolkningen.

Mange ser også med bekymring på kronprinsparet, og hvordan de på problematisk vis forsøker å stable seg på bena i takt med at Harald og Sonja runder åtti år. Alle husker episoden om luksuscruise med hemmelig, styrtrik venn som ga en smakebit på ubehagelige scenarioer i fremtiden. Bergens Tidende ga Haakon ikke bestått på håndteringen av saken.

Monarkiets tilhengere ønsker at kongehuset til enhver pris skal bestå. Vil de kunne lene seg på de samme begrunnelsene i en fremtidsrettet diskusjon om Haakon og Mette-Marit? Sannsynligvis ikke.