Kronprinsen fikk penger til drenering på Skaugum. Kongehuset er godt tilrettelagt for drenasje av offentlige midler

Kreativt kongehus.

Kommentar

Få ting engasjerer så sterkt i dette landet som åpenhetsdebatter, særlig i kombinasjon med bruk av offentlige midler. First House fakturerte Telemark fylkeskommune for softis med strø, og fikk føle nasjonens vrede. Idretten, som får store deler av sine inntekter fra tippemidlene, har i flere måneder vært i medias søkelys for pengebruk og manglende åpenhet. Idrettspresident Tom Tvedt er to ganger blitt kalt inn på teppet hos kulturminister Linda Hofstad Helleland for å forklare seg. Det er ikke engang blitt påvist misbruk. Mistanken i seg selv, kombinert med hemmelighold, er nok til å sette i gang en prisverdig debatt og utløse nye krav fra politisk hold.

Men når pengebruken i kongehuset havner under lupen, er det stille. Alt er såre vel. Vi har et «kongehus som står for åpenhet», sier utenriksminister Børge Brende. Det lyder som en vits. Hvis vi skal ta det alvorlig, høres det ut som politisk obstruksjon.

Kongehuset er ikke omfattet av Offentlighetsloven. Pengestrømmene i kongefamilien mangler i tillegg klare skillelinjer mellom privat og offentlig bruk, stikk i strid med hensikten bak oppdelingen av bevilgninger til drift av hoffet og de offentlige eiendommene, og bevilgninger til apanasje - som skal dekke private utgifter og drift av de private eiendommene.

Dagbladets sak om at kronprinsen har skilt ut og solgt to eiendommer fra Skagum, og selv fått oppgjøret for salget på 12,1 millioner kroner (skattefritt), kiler seg inn som et glimrende eksempel på «sammensausingen av private og offentlige midler», som stortingsrepresentant Sveinung Rotevatn (V) kaller det. På kongehusets egne nettsider står det spesifikt at apanasjen skal finansiere kronprinsens private eiendommer, og han valgte å bruke 6,2 millioner kroner til formålet i fjor. To av disse millionene går til å dekke et lån til rehabilitering av Skaugum.

Likevel anser kongehuset salget av de utskilte eiendommene som en privatsak.

Det er ikke bare midler fra apanasjen som holder Skaugum i stand, det samme gjør penger fra hoffet. Det vil si midler som egentlig skal brukes til å vedlikeholde de offentlige eiendommene.

Fram til for noen få år siden var det et slags system i galskapen. Hoffet hadde en egen sjef og stab for drift av de offentlige eiendommene, og en tilsvarende enhet for drift av de private. Nå er de to slått sammen. Siden 2012 er det brukt for eksempel 2 millioner kroner i «driftsstøtte» til gartnertjenester på de private, kongelige eiendommene. Før salget av kronprinsens eiendommer på Skaugum, brukte kronprinsen hoffets offentlige driftsmidler til å sette i stand minst én av eiendommene.

Dermed framstår apanasjen som en teoretisk konstruksjon. Når pengene på apanasjen ikke strekker til, er midlene til hoffet tilgjengelig. Staten ga 12 millioner i ekstraordinær støtte til drenering og annet vedlikehold på Skaugum i 2009, men det virker som om systemet er godt tilrettelagt for pengedrenasje også. I alle fall hvis vi skal ta på alvor at apanasjen skal dekke alle kongefamiliens private utgifter.

Samrøret er alvorlig, og sant å si burde det egentlig være en smal sak å rydde opp i. Dersom det er dyrere å forvalte de private eiendommene enn apanasjen i dag skulle tilsi, så må apanasjen heves. Da får vi i alle fall synliggjort hvor mye penger det offentlige bruker på kongefamiliens privatliv. Den er på ca 20 millioner kroner i dag, men kanskje riktig nivå er på 30 millioner? Eller 40? Slik kongehuset er organisert i dag er det ikke godt å si. Dermed får vi heller ikke et riktig grunnlag for å vurdere om den private pengebruken egentlig er i høyeste laget.

Hvis kongehuset en gang i framtida blir avviklet, blir skillet mellom private og offentlige eiendommer for alvor satt ut i livet. Det er ingen tvil om at kongefamilien har interesse av å pleie sine private eiendommer godt i mellomtida.

Republikanere som meg mener at kongehuset er modent for historiens skraphaug. Det standpunktet har likevel ikke noe å si for kritikken av pengestrømmene.

Alle som kan lese bør nå se at i alle fall kongehusets organisering er moden for historiens skraphaug. Det går fint an å være for kongehuset og mene at det er en tøff og viktig jobb, og samtidig forstå at det trengs en opprydding og ekte åpenhet.

Alle Dagbladets saker om kongehuset finner du her