Bokanmeldelse: Tore Rem, «Olav V. Krigen 1940-1945»

Kronprinsen som oppnådde lite

Tore Rems andre bind om Kong Olav, er en biografi i særklasse. Om en kronprins som vil så mye, men som ikke får det til. Og som måtte leve med hån og latter fra engelske slektninger.

DEKORERT: Her dekorerer brigadegeneral Owen Summers jr. kronprins Olav med The Legion of Merit Chief Commander under en parade på Slottsplassen, 5. oktober 1945. Foto: Cappelen Damm
DEKORERT: Her dekorerer brigadegeneral Owen Summers jr. kronprins Olav med The Legion of Merit Chief Commander under en parade på Slottsplassen, 5. oktober 1945. Foto: Cappelen Damm Vis mer
Publisert

Kronprins Olav er i «full uniform» klokka ett natt til 9. april. Han var nylig blitt vekket på Skaugum av sin adjutant, og framsto «myndig og rolig». Var han rustet til oppgaven som ventet?

Forfatter Tore Rem er i hvert fall godt rustet.

I nærmere sju år har han gransket arkivmateriale i Oslo, London og Washington for å finne sannheten om kronprins Olav. Første bind, «Den fremmede» som kom i fjor, beskrev Olavs barndom og ungdom. Bind to, «Krigeren», er viet åra 1940-1945, og kronprinsen er i slutten av 30-åra når 2. verdenskrig starter.

Krigen virket forløsende på Olav, skriver Rem og forteller at kronprinsen i uniform får utløp for oppdemmet virketrang. Olav har «nerver av stål». Han vil om nødvendig reise vestpå og «skyte så mange tyskere som mulig.» Han mener evakuering er flukt og eksil er feighet. Så sier regjering og kongen nei.

Innledningsvis tegner Rem et bilde av en ung mann som i lediggang og mangel på oppgaver etter Krigsskolen, der han var ferdig i 1924, tar alle Forsvarets etter- og videreutdanninger. Kronprinsen var ingen krigshisser, men utviste «forsvarsengasjement» og var, i det minste privat, kritisk til Arbeiderpartiets og især Venstres antimilitaristiske spareprogram.

På flukt

En prøve som enhver biograf på dette nivået må bestå, er å gjenfortelle kapitler av historien. Når historiens kapittel er 9. april 1940, skal det godt gjøres ikke å skramle med klisjeene. Tore Rem består prøven med glans, for å bruke en klisjé.

Beretningen om krigens første døgn der kongefamilie og regjering ble «forfulgt som vilde dyr» på flukt fra tyske bombefly, så nær at kongen kan se Luftwaffes jagerpiloter, flyter spennende og uanstrengt.

Det lover godt for de kommende fem åra og de drøye 500 sidene.

Biografiens andre del varsler et tydelig taktskifte. Konge og kronprins har fulgt regjeringen i eksil til London. Det er ikke mer snakk om skyte tyskere vestpå, det er snakk om middager og bridge, visitter i Buckingham Palace hos «Bertie», altså Albert, altså Georg VI, altså kongen av England, altså Olavs onkel. Og reiser til USA der Märtha har installert seg med barna i nærvær av president Roosevelt. Her blir hun boende under hele krigen, og her er det, for alle som liker sånt stoff, mye å meske seg med.

STOPPETID: Kronprinsesse Märtha med huslige sysler. Foto: Cappelen Damm
STOPPETID: Kronprinsesse Märtha med huslige sysler. Foto: Cappelen Damm Vis mer

Imens bor Olav i England, og Tore Rem bruker mange sider på å beskrive det engelske vertskapets reaksjoner på sine gjester. Vi vil gjerne tro at båndene til det imperiale England sterke. De kongelige var nære slektninger. Historisk, språklig og kulturelt hadde de to nasjonene mye til felles. Men den britiske ironien og arrogansen kjente ingen grenser, og den norske kongefamilien levde mer eller mindre på vertskapets nåde.

Kronprins Olavs 40-årsdag den 2. juli 1943 feires med en «strålende herremiddag» på The Dorchester Hotel. Jubilanten selv holder – som vanlig ifølge Rem – en lang, temmelig intetsigende tale. Utenriksråd Cadogan bemerket ved en seinere anledning at «Olav av Norge talte i en time og 20 minuttet og sa ingenting – 2 ganger.»

Forferdet

Den 27. juni 1944, mens han fortsatt bor i England, utnevnes kronprins Olav til forsvarssjef og øverstkommanderende for de norske styrker.

Regjeringen hadde vært i tvil. Men Trygve Lie var bulldoseren, for ikke å si bøllen, som dyttet på. Endelig, skriver Rem, var rollen der. Olav hadde fått noe å gjøre. Det utløste ingen jubel blant de yrkesmilitære. Flere høye offiserer var «forfærdet».

Da Olav var på besøk hos prinsesse Märtha i USA, søkte han president Roosevelts selskap og også råd og støtte om ulike militære operasjoner. Han ble godt mottatt og Rem mener å se et mønster: Olav hadde et enklere forhold til amerikanere enn til sine britiske slektninger. Men hva oppnår Olav i USA?

Mange møter og lite handling, lyder Tore Rems oppsummerende rapport.

Lagt vekt på

I England ble kronprinsens anlegg for fedme åpenlyst kommentert på denne tida, og med Rems ord var synet på Haakon og Olav som to «vektmessig ytterligheter» for lengst etablert.

Gunnar Jahn, jurist, økonom og framtredende motstandsmann, synes at Olavs uniform var «fel» og at kronprinsen er «nokså tykk.»

Det verserte lenge rykter i NS-miljøet i Norge om at Olav ikke var Haakons sønn. Rem refererer til disse. Det er ingen tvil om at dronning Maud fødte en sønn på Appleton House i England 2. juli 1903, men hvem var den biologiske faren?

I biografien henger svaret i lufta. Forhåpentlig vil Rem bringe en mer utfyllende avslutning på denne historien i neste bind.

FORFATTEREN: Tore Rem har planlagt en trilogi om Kong Olav V. Foto: Åsmund Holien Mo
FORFATTEREN: Tore Rem har planlagt en trilogi om Kong Olav V. Foto: Åsmund Holien Mo Vis mer

Kamuflert

Man skal følge godt med mot slutten av Rems biografi. Hitlers selvmord nevnes som en innskutt setning på side 409: «Både Hitler og Goebbels har tatt sine egne (sic) liv».

Mindre feil er kanskje ikke til å unngå i et omfattende verk som dette. Men ettersom mye handler om Olav i uniform: I en billedtekst på side 420 hoppet Olav «elegant» i land som forsvarssjef iført «engelsk battleuniform». På neste side er han «endelig i land» iført sin norske feltuniform.

I koret av kritiske røster mot Olav tar Winston Churchill prisen. Etter en lunsj med kong Haakon og Olav 13. april 1945 omtaler han Olav som «Kongens sønn med den tåpelige latteren».

«’Sannelig den tåpeligste latter jeg noensinne har hørt’, erklærte den britiske statsministeren overfor fruen. Faktisk hadde han fått en idé om at den karakteristiske lyse kronprinskneggingen kunne anvendes til noe nyttig i krigens aller siste fase: ‘En av straffene Hitler bør få, er å bli bundet fast og bli tvunget til å høre på den tolv timer om dagen’.»

På dette stadiet kan veien mot folkekonge virke lang. I mellomtida venter vi spent på tredje bind.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer