SPILLER MED KROPPEN: Noomi Rapace gir voldsofferet Anna et hardt og fryktsomt kroppsspråk i «Babycall».
SPILLER MED KROPPEN: Noomi Rapace gir voldsofferet Anna et hardt og fryktsomt kroppsspråk i «Babycall».Vis mer

Kropp og sjel

Noomi Rapace utstråler frykt i «Babycall».

FILM: Skjøre, isolerte mennesker med et sviktende grep om virkeligheten har en havn hos regissør Pål Sletaune. Slike har stått i sentrum både i «Budbringeren» og «Naboer», og i «Babycall» blir en av dem plassert i en fascinerende fastlåst situasjon.

Anspent
Anna (Noomi Rapace) og den åtteårige sønnen gjemmer seg for en voldelig eksmann på hemmelig adresse. Den vettskremte Anna kjøper en babycall for å følge med sønnen til enhver tid - og kvepper når babycallen fanger opp et barneskrik i dødsangst fra en annen leilighet i blokken. Anna, som allerede har et komplekst forhold til barnevernet etter litt kreativ omgang med sannheten, og er redd for å melde fra. Hun etterforsker heller selv, samtidig som hun gjeter den utålmodige sønnen og strekker en skjelvende hånd ut mot den like anspente Helge (Kristoffer Joner).

Empatisk
Det er et lovende oppspill for en annerledes thriller. Uten å gå ut av sjangeren, smugler Sletaune inn en fin empati for de utsatte. Med få fakter og uten å dvele viser han hvor lite handlingsrommet er for den som mangler venner og ressurser, og hvor lette de er å utnytte. Den matte, men gjennomførte fargepaletten bidrar til å gjøre helhetsuttrykket minimalistisk og ujålete.

Spent streng
Det ligger en stor uro i bunn av «Babycall». Sletaunes kamera seiler stille gjennom korridorene i den fargefattige blokken på Linderud og omskaper den til et mystisk og uforutsigbart sted. Det er påfallende få mennesker der, og Anna, i sin selvvalgt innelåste situasjon, har ingen som kan gi henne råd eller perspektiver. I rollen som Lisbeth Salander i de tre Stieg Larsson-filmatiseringene viste Noomi Rapace at hun har en særegen evne til å snakke med kroppen. Hennes Lisbeth beveget seg i aggressiv stakkato. Her gjør Rapace noe lignende, og godt. Hennes Anna er en spent streng, hard og redd.

Underforklart
I filmens litt seige etableringsparti blir det da også litt vel angstfylt, dette: Litt mange tunge mollakkorder på soundtracket, litt mange ganger Anna farer sammen uten grunn. Stemningsleiet er intenst og gravalvorlig uten at det skjer så mye. Så snører det hele seg sammen, og «Babycall» blir stram og spennende. Det drømmeaktige tar stadig mer over for realismen. Symbolikken sildrer inn, og skaper en genuin nysgjerrighet på hvordan dette henger sammen. Den nysgjerrigheten blir ikke helt ivaretatt. Slutten er emosjonelt vektig, men dramaturgisk underforklarende, og plukker ikke opp alt som er blitt plantet i løpet av filmens sympatiske nitti minutter. Sletaune er god på anslag. Han kan bli bedre til å runde av.