Kroppen i Arken

Kroppen med dens mangler og utsatthet preget mye av 90-tallets kunstneriske diskurs, da problemstillingene omkring bioteknologi, kloning og proteser satte begreper som naturlig og kunstig i nytt lys.

ISHØJ ved København (Dagbladet): Likevel er kunstens fortolkning av livet gjennom kroppens ve og vel et tema med relevans langt ut over tiåret.

  • Dette framgår tydelig og i mange skikkelser på utstillingen «MENNESKET - et halvt århundre sett gjennom kroppen», som er Arkens ambisiøse bidrag til høstens store dansk-svenske Kulturbro 2000-prosjekt. «Menneskekroppen er det materiale hvor den kulturelle situasjonen avtegner seg,» skriver museets direktør Christian Gether i en katalog, som også ellers byr på tankevekkende stoff. Likevel ligger den avgjørende bærekraften i det billedmessige utvalget på utstillingen.
  • Francis Bacon, César og den danske duoen Asger Jorn/Svend Wiig Hansen gir med sine formuleringer av etterkrigsmenneskets eksistensielle angst et sterkt oppspill til mønstringen. Engelske Eduardo Paolozzi følger opp med sin forening av teknologiske fragmenter til en tvetydig karakter av kultfigur og robot. Slik blir hans skrotskulptur også en forutaning om de tendensene franskmannen Stelarc legemliggjør i sin kyborg-performance på slutten av utstillingen. Stelarcs videoforestilling med en mekanisk «tredje hånd» koblet til høyre arm med elektroder og styrt via kabler fra en computer, er selv i skjermskikkelse en grotesk figur. I en aksjon som han både kontrollerer og kontrolleres av.
  • Mens popkunstneren Tom Wesselmann i 60-åras USA anvendte reklamebildets endimensjonale skikkelser, brukte samtidig østerrikske «aksjonister» sine egne kropper som instrumenter og «lerret» i og utenfor galleriene. De kroppslige praksisformene fikk feministisk fortegn hos Carolee Schneemann og Hanna Wilke på 70-tallet. Mona Hatoums seinere utforsking av den egne kroppen via endoskopi til en videoferd gjennom nærgående og fremmedgjort anatomi, kan nok sees i et beslektet perspektiv. Derimot fins en allmenn fellesnevner om kroppens forgjengelighet i Jana Sterbaks kjole av råtnende biffkjøtt, som samtidig får aktualitet som kulturelt krisetegn når «plagget» tilegnes «en albino anorektiker».