Debatten om surrogati pågår med øket styrke, takket være Øivind Mæland og regjeringens utspekulerte forsøk på å gjøre fødemor til et yrke i Norge. Samtidig er det mange som synes å være i tvil om en viss type markeders kjennetegn. Man skulle tro at de ikke har hørt om kapitalismens onde krefter.
Barneindustrien er åpen for alle. Den er et fritt marked. Alle kan selge det de måtte ha til overs av menneskemateriale av ethvert løsrivbart eller brukelig slag og alle kan kjøpe slike varer. Det selges egg og sæd, gamle og unge, man blander egg og sæd fra flere selgere, man leier ut livmor og kvinnekropper, man selger embryoer, tiner dem den og fryser dem opp, og fødemødre passes godt på. Det finnes ingen internasjonale registre, banker og klinikker styrer seg selv. Private deltar slik de måtte ønske.
Snart kommer klonene. Mange av selgerne på markedet blir derved overflødige. Kjøpere defineres som pasienter. De kjenner et dypfølt behov for en eller flere yngre utgaver av seg selv. Lett å forstå, vil mange si. Det narsissistiske samfunnets ultimate drøm er at alle fortsetter seg selv i evig tid, og aldri blander gener med fremmede andre. Menn kloner fram sønner, kvinner døtre.
Noen vil fortsette å bidra til menneskeproduksjon, noen vil fremdeles like fremmedes barn, en voksende pedofil verden trenger sex med barn, barnearbeidere og barneslaver. Verden har i dag 27 millioner slaver, det er plass til uendelig mange flere. Hvem trenger ikke en liten søt slave?
Vi lever i en tid der moralske argumenter mot det biologiske markedet er nedbrutt. Det er vår tids spesielle kjennetegn. Ingen behøver lenger å tenke moralsk, prinsipielt og spesielt ikke ut fra jødisk eller kristen moral. Verken biskoper eller prester behøver det.
Ethvert resonnement er nå følelsesbestemt, situasjonsbetinget og relativistisk. Det tjener alle om bare den enkelte kan henvise til bestemte mangler på det fysiske, psykiske, sosiale eller åndelige området.
I Dagbladets debatt blandes hele tiden følelser og erfaringer. Man lager seg livsløgner etter behov og slåss mot hverandre uten å kaste ett eneste blikk på markedets nådeløse og brutale realitet. Den burde være lett å se for alle og enhver. Barn har allerede i norsk barnelov §4a mistet retten til far, nå er det mor som står for tur, om noen år selvsagt begge foreldrene.
Når fremmede kan erstatte både mor og far, kan alle fremmede erstatte begge. De fleste kan framstille seg selv som gode barnepiker i media.
Fødemødre finnes i forskjellige kategorier. Men de som av fri vilje føder opptil tolv barn for andre og som ikke ønsker seg egne barn, lider under en hittil ubeskrevet forstyrrelse som kan ha eksistert i urtiden: Graviditet skal være permanent. Fødemors behov gjelder graviditetens lengde, et behov som står over personverdigheten, både kvinnens og barnets.
Kvinner som ikke kan leve med det faktum at de virkelig ikke kan få barn, kan på samme måte lide av en forstyrrelse der kroppens mangel løftes over personligheten og verdigheten.
Surrogatmoren Julie Price sammenlikner seg med en hjertekirurg i kronikken den 28. juni. Å føde krever ingen kompetanse. Naturen gjør det for henne. Hun hevder også at adopsjon er mer menneskehandel enn surrogati. Men det er sitt eget barn hun gir fra seg, ikke en annen kvinnes barn. Hun synes å tro at egoet står over kroppen og biologien.
Johanne Sundby hevder 30. juni at barnløse stigmatiseres og mener at barnløshet skal avhjelpes. Det er også et relativistisk resonnement. Mange lever godt uten barn. Uansett går virkelig barnløshet ikke bort selv om man får tak på et barn man kan oppdra. Barnet er og forblir et annet menneskes barn. Følelsene for barnet står heller ikke over virkelighetens lover.
Svært mange kvinner ser kroppen som en kapital de trenger å beholde i bankboksen lengst mulig. De slåss desperat mot tidens tann og vil som Nicole Kidman og Sarah Jessica Parker, det finnes garantert atskillig flere kjendiskvinner som graviditet ikke passer for, finne en annen kvinne som kan ordne problemet for dem.
Fødemor kan få rollen til den gamle ammen, som gjorde mors jobb i flere århundrer i Europa. Kvinner fra alle klasser sendte sine barn bort like etter fødselen og feiret barnedåpen uten barnet. En mulig positiv bieffekt av det nye yrket kan være at det blir noen færre aborter. Men det ser neppe politisk korrekte som et gode.
Marie Simonsen vil i artiklene 19. og 23. juni ha saken diskutert på en måte som alle kan leve med. Men ingen konstruerte barn kan leve med å være utestengt på forhånd av den viktigste debatten i deres liv. De knebles for livet.
Simonsen hevder dessuten at jomfru Maria er verdens første surrogatmor. Hvem kjøpte og solgte her? Her var intet implanterende mellomledd som tjente godt. Ingen agenter og byråer. Jomfru Maria tok seg av sin egen sønn og elsket ham høyt.
Vi er kommet inn i en ny tid, hittil ukjent i menneskehetens historie, takket være helsepersonell som ikke har etiske grenser.
Barneindustrien vil gjerne se oss alle som individer de kan eksperimentere med. Den eldste kvinnen som har født er 70 år. Hvilken spennende konkurranse for forskere og politikere å se hva de virkelig kan bruke menneskekroppen til? Organmarkedet og stamcelleforskning samarbeider med barneindustrien.
I en meningsløs og tom kultur er det godt at vi endelig en gang kan komme til nytte. Mennesket er nå bokstavelig talt en ting. Eksistensialismen og nihilismen er død. Mennesketingen er ettertraktet, et begjær alle kan forstå. Nå kan all ensomhet og isolasjon avhjelpes, enhver form for mangel og avvik benektes.
Jeg for min del leder gjerne an i fordømmelsen av barnemarkedet, akkurat som jeg fordømmer umenneskeliggjøring. Mennesket er skapt som person, ikke som ting.
Våre menneskerettigheter er gitt oss av Gud. Far og mor er barnets gudegave.
