Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Helgekommentaren: Aksel Braanen Sterri

Kroppen vet, og kroppen husker

Rettssystemet vårt stilner kvinner som utsettes for overgrep.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Sist uke falt dommen mot den tidligere Natt & Dag-redaktøren, Gaute Drevdal. Drevdal fikk 13 år og seks måneder i fengsel for ni voldtekter og sex med mindreårig. Han anket, men det er grunn til å glede seg over dommen. Tross Drevdals forsøk på å mistenkeliggjøre kvinnene, var dommens budskap klar: Vi stoler på kvinnene.

Drevdal har i etterkant klaget over at tingretten satte alminnelige rettsstatsprinsipper til side: Han måtte bevise sin uskyld framfor at påtalemyndigheten måtte bevise hans skyld. Påstanden gir imidlertid bare mening om kvinnenes vitnesbyrd ikke skulle vektlegges overhodet.

Det ville selvfølgelig være absurd. Når 13 kvinner anmelder deg for seksuelle overgrep og forteller plausible historier om sovevoldtekter som støttes av andres vitnesbyrd og psykologer, så er det bevis domstolen bør legge stor vekt på. At flere av oss tror på kvinner når de forteller om overgrep er #metoos største seier. Dog er det fortsatt ikke en selvfølge at vi stoler på kvinner som forteller om overgrep.

Som det står i dommen: «med mindre det hadde innkommet flere [enn to] anmeldelser mot Drevdal, ville saken antakelig blitt henlagt.» Setter vi det på spissen kan vi si at det måtte mellom 3 og 13 kvinner til for å trumfe én manns vitnesbyrd.

Når vi vurderer om vi stoler på noen trekker vi, gjerne ubevisst, på fordommer om hvor sannsynlig det er at «slike» kvinner lyver eller misforstår hva som har skjedd. Få av oss tar oss bryet med å finne ut om fordommene våre reflekterer virkeligheten. Hvor vanlig er det at kvinner finner på at de har blitt voldtatt?

Det som skinner tydeligst gjennom i dommen, er at i den grad kvinnene husker feil, er det i overgripers favør. De forsøker å fortrenge det kroppen deres så krystallklart forteller dem: at deres grenser er tråkket på, at de har blitt voldtatt. At kvinnene har slitt med posttraumatisk stresslidelse i etterkant forteller alt om at forsøkene på fortrengning og omskriving av hendelsesforløpet er fånyttes. Kroppen vet, og kroppen husker. Spørsmålet om troverdighet har paralleller til rasisme-debatten. Vi tror kanskje vi legger like stor vekt på alles vitnesbyrd, men er likevel mer lydhøre overfor noen enn andre. Når vi systematisk lytter mindre til de som har en annen hudfarge enn oss, opprettholder vi rasistiske strukturer. Når vi merker at vi ikke blir lyttet til, gir vi fort opp å fortelle vår historie; spesielt om de historiene krever at vi må utlevere traumatiske hendelser. Når vi ikke lytter stilner vi de stemmene som allerede er mangelvare.

Rettssystemet vårt legger dessverre opp til at mange som opplever overgrep stilner seg selv. En faktor som holder mange tilbake fra å anmelde, er at de ikke blir trodd. Siden det blir «ord mot ord» henlegges anmeldelsen på bevisets stilling. En annen faktor er, paradoksalt nok, at mange som blir utsatt for overgrep ikke ønsker at overgriperen skal måtte sitte mange år i fengsel. En tredje faktor er at ofrene vet at deres hensikter kommer til å bli mistenkeliggjort i retten og i avisen.

Det er slik sett ikke overraskende at mange av kvinnene som anmeldte Drevdal brukte mange år på å gjøre det. Det var først når de forsto at de ikke var alene, at de valgte å anmelde. Kanskje er det på tide å se nærmere på ideen om «gjenopprettende rettferdighet», som ligger til grunn for konfliktrådene.

I mange overgrepssaker, spesielt i tilfellene hvor overgriper og offer kjenner hverandre, kan det godt tenkes at en straffeprosess som setter offerets ønsker i fokus og som tar sikte på å få til en gjenoppretting, vil være bedre for alle parter. Det mange som har opplevd overgrep først og fremst ønsker seg, er at det som skjedde med dem, ikke skal skje med flere, og at overgriper skal innrømme og si unnskyld for overgrepet. Det er sjelden resultatet i dagens rettssystem.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!