Kroppens forræderi

Usentimental skildring av en kropp som forræder sin eier.

Oktober BOK: «Sykdom er. Ingenting er virkeligere enn det. Det har ingenting med urett eller rettferdighet på gjøre.» Sitatet er hentet fra Thorvald Steens siste roman, som er en frittstående oppfølger til barndomsskildringen «Vekten av snøkrystaller». Den handlet om en hoppeglad guttunge som i en alder av femten fikk en svært alvorlig muskelsykdom. Og som hadde en sinnslidende mor som ble sendt til Gaustad.

Den nå middelaldrende jeg-personen bor alene med hunden Sala etter et havarert ekteskap. Muskelsykdommen har utviklet seg, og han har en særdeles besværlig hverdag. En hverdag der store deler av tiden går på å få kroppen til å lystre, og der han må planlegge i detalj hvilket av beina som best egner seg til å ta tyngden først. Det er særdeles godt skildret. Som når han faller: «Jeg veltet over ende som en stor gran, tungt og langsomt på en gang.» Mest inntrykk gjør det når han helt usentimentalt skildrer den besværlige veien opp en flytrapp. «Jeg akte meg opp med baken først, trinn for trinn, mens jeg skjøv soldatene vennlig til side hver gang de prøvde å hale i meg.»

Ytringsfrihet

Skildringen av den forræderiske sykdommen danner ryggraden i denne boka. Rammefortellingen er en reise han foretar med sin store barndomskjærlighet Nina. De drar via Moskva og Kiev til Istanbul. Hun smugler med seg en artikkel om overgrep på kurderne. Her får den politiske bevisste Steen flettet inn et mafiastyrt Øst-Europa, og et Tyrkia som lammer ytringsfriheten.

Guds elefanter

Steen fletter inn en kuriøs sidehistorie. Jeg-personen skal skrive en artikkel om elefanttronen i Nidarosdomen. Her er kuriositeter om Hannibals elefanthær som skremte vettet av romerne. Og myter om 10 meter høye elefanter som kan bære tretti soldater på ryggen og som bare Gud kan nå.

«Det lengste svevet» er til dels forvirrende lesning. Steen er selv rammet av en alvorlig muskelsykdom, og det altfor fristende å lese dette som en selvbiografi. Også fordi romanen har en såpass løs struktur at den vanskelig kan forsvare seg selv som ren fiksjon. Steen selv er nøye med å ta avstand fra jeg-personen. Blant annet når han, som kjenner Istanbul bedre enn de fleste, lar sin hovedperson foreta en første reise til byen.

Abortspørsmålet

Jeg-personens muskelsykdom er arvelig, og Steen forsterker det grusomme med en slik diagnose når han lar Nina blir gravid. Er det riktig å sette til verden et barn som med stor sannsynlighet vil få et lidelsesfullt liv? Har man rett til å ta et liv? Det blir et innlegg i abortdebatten, skrevet av en som muligens kjenner den umulige problematikken på kroppen. Det gjør inntrykk.