SKIFTET KJØNN: Jenna Talackova fra Vancouver, Canada, ble den første transkjønnede deltakeren i Miss Universe i 2012. Talackova gjennomførte en kjønsskifteoperasjon da hun var 19 år gammel. Foto: AP Photo/The Canadian Press, Aaron Vincent Elkaim
SKIFTET KJØNN: Jenna Talackova fra Vancouver, Canada, ble den første transkjønnede deltakeren i Miss Universe i 2012. Talackova gjennomførte en kjønsskifteoperasjon da hun var 19 år gammel. Foto: AP Photo/The Canadian Press, Aaron Vincent ElkaimVis mer

Kroppsløs identitet

I en tid der identiteten frakobles kroppen, er det kanskje ikke så rart at vi vil skifte kjønn. Eller kjønnslepper.

Meninger

Spaltist

Øystein Stene

er forfatter og regissør. Han har skrevet flere romaner og gjort ulike filmer, og er dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo

Siste publiserte innlegg

I riktig gamle dager var det bare konger og keisere som hadde en identitet løsrevet fra kroppen. Ansiktsprofilen deres ble preget i mynter, bysten satt på slottet. I renessansen fikk handelsklassen del i privilegiet, de rike familiene ble portrettert og bildene hengt i den lokale kirka eller rådhuset.

I moderne tid demokratiseres tilgangen til en slik identitet enda mer. Med fotografier, aviser og etter hvert film og tv kunne politikere, idrettsutøvere og kulturarbeidere skape en public personae; en slags offentlig karakter som eksisterer alene, helt uavhengig av hvor de selv befant seg.

Med internett har denne utviklingen tatt en ny dreining. Over halvparten av jordas befolkning er internettbrukere, og brorparten av disse har en profil på sosiale media. Det å skape seg en identitet som finnes der ute, samme hvor kroppen vår er, har blitt tilgjengelig for de fleste.

Den ikke-kroppslige identiteten vår kommuniserer med verden, enten vi sitter i møter, er på fjelltur eller sover. Eller dør: Nå har Facebook utformet en politikk ved dødsfall, profilen din kan slettes, den kan gjøres om til en minneside – ja, du kan til og med spille inn en egen hilsen som postes etter at du er død. Det er ikke lenger det siste hjerteslag som markerer slutten, men den siste statusoppdatering.

Som de kongelige kan vi alle nå konstruere offentlige identiteter. Solkongen, Ludvik den 14., var et forbilde i dette. Han omskapte hele hoffet til en eneste glorete Facebook-profil, hvor alle var intenst opptatt av å like alt det kongen gjorde og sa. Hoffet kjempet til og med om å få plass rundt kongens seng for å se ham våkne om morgenen.

Under slike forhold blir kroppen i beste fall et redskap, i verste fall et vedheng, til identiteten som promoteres. Typisk nok ble det ikke bygd toaletter på Solkongens slott i Versailles, man gjorde fra seg bak gardiner eller i skogen. Det var i denne tiden det ble vanlig å skjule svettelukt med parfyme. Som om den offentlige karakteren hadde tatt over.

Tenåringer flest har snart like mye kompetanse i å bygge sin public personae som kongene og hoffet på 1600-tallet, ja, sikkert også popstjerner på 1990-tallet. De har vokst opp i en verden der det å ha en egen, ikke-kroppslig digital identitet ikke bare er en selvfølge, men også en sosial nødvendighet.

Amerikanske undersøkelser viser at én tredjedel av alle ekteskap nå starter med nettdating. Datingapper som Tinder gjør at den innledende flørten skjer uten at de to er i samme rom.

Det å knytte seg til et annet menneske, er en av de mest sårbare og krevende prosesser som finnes. Og det skjer i større og større grad gjennom digitale konstruerte identiteter. Vi forholder oss stadig oftere til vår egen og andres identitet som kroppsløs. De bildene vi utveksler på Instagram, er nettopp det: Bilder. Som parfyme over svettelukt.

Idealer, drømmer og fantasibilder er ikke noe nytt. Men det at vi kommuniserer gjennom og forhandler med identiteter løsrevet fra kroppen i så stor grad, er noe radikalt nytt i verdenshistorien.

Plastisk kirurg Halfdan Vier Simensen har fått mye tyn de siste ukene for å ha snakket positivt om kosmetiske inngrep på kjønnslepper. Uforholdsmessig mye, med tanke på at han nok er et symptom framfor en årsak: Forholdet mellom bildenes verden og den fysiske kroppen blir stadig mer komplisert.

Når vi blir vant til å manipulere det offentlige bilde av oss selv, er det selvsagt også nærliggende å bruke strategien på kroppen. Her har Simensen verktøyene som trengs. Hans kritikere argumenterer for «den naturlige kroppen». Det er en rørende romantisk innstilling uten forankring i samtiden: Hva er en naturlig kropp når identiteten ikke er kroppslig?

Iran er et av de land som utfører flest kjønnsskifteoperasjoner. Sannsynligvis fordi i det konservative shia-regimet er det problematisk å være homofil, men legitimt å skifte kjønn. Så for å leve sin legning, blir kjønnsskifte den enkleste utveien.

Vi betrakter gjerne denne formen for kjønnsskifte som undertrykkende. Men når kjønnsskifte forsvares fordi man har en forestilling av seg selv som et annet kjønn, virker det helt legitimt, ja frigjørende.

Det er mye her som umiddelbart ikke henger sammen: Hvorfor er det okei å skifte kjønn, men ikke kjønnslepper? Hvorfor er det okei å skifte kjønn for å tilpasse det ditt eget bilde av deg selv, men ikke for å tilpasse deg normene i samfunnet omkring?

Verken islamkritikk eller feminisme tilbyr fullgode analyser for å vikle oss ut av slike dilemma. Dette er trolig bare begynnelsen på mange nye problemstillinger: Våre kroppsløse identiteter matcher dårligere og dårligere med den fysiske kroppen. Samtidig utvikler vi stadig mer avansert teknologi for å modifisere den.

Når spriket mellom kropp og bilde øker, kan vi akseptere avstanden. Eller vi kan kjempe for å få dem til å matche. Valgene vi tar vil få store konsekvenser for vårt syn på menneske, teknologi og etikk. Men for å kunne ta de valgene, trenger vi å forstå nye fenomener på nye måter – ikke bare gjenta kritikk tilhørende en annen tid med andre mekanismer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook