Kroppsløse bekjennelser

Det ungdommene gir uttrykk for er at fraværet av ansikt til ansikt- relasjoner gjør det lettere å være «den man egentlig er».

stipendiat

Trond-Arne Undheim tar i kronikken «Den nye elitens terror» (Dagbladet 27.11) tak i den sentralmyten som er i ferd med å etablere seg som sannhet i vår forståelse av Internett som frigjørende prosjekt. Hans poeng er at Internett forsterker, usynliggjør og fremmer makten til kulturelle eliter, og derfor først og fremst vil føre til nye sosiale ulikheter. Det er ikke vanskelig å slutte seg til hans velformulerte påpekninger av at den globale landsby som internettromantikerne gjerne snakker om, faktisk bare er tilgjengelig for en liten del av verdens befolkning og at denne tilgangen er et vesentlig trekk ved oppbyggingen av de nye former for kulturell kapital i vår tid, og i etableringen av nye eliter.

Som med innføringen av all ny teknologi eksisterer det en stor grad av uro og uenighet om teknologiens frigjørende krefter og ødeleggende tendenser. Internett fordømmes eller hylles, er helten eller skurken. Særlig gir mange foreldre uttrykk for usikkerhet i forhold til hvordan man skal forstå sine egne barns timelange opphold foran en dataskjerm. På den ene siden blir Internett sagt å være farlig for unge sinn, de blir asosiale og flykter inn i en kunstig verden. Det blir gjerne fremstilt som om disse ungdommene ikke får sosial trening når de bruker nettet som sin mest vesentlige møteplass.

Andre igjen hyller nettet for dets frigjørende kraft; endelig et medium som sprenger alle grenser, som gir muligheter til å være hvem man vil, til å skape seg sin egen verden der verken kjønn, alder, hudfarve eller nasjonal identitet og ikke minst kropp vil ha betydning. Det kan være noe i begge standpunktene. Samtidig som jeg vil slutte meg til Undheim i at man bør se på Internett med et mer edruelig blikk. Jeg har i egen forskning vært opptatt av hvordan ungdom tar cyberspace i bruk, i tillegg til å være opptatt av hvordan denne bruken står i forhold til de betingelsene disse ungdommene vokser opp under.

Marianne Gullestad er en av de forskerne som har vært opptatt av de mer generelle endringer i identitetsformasjoner i norsk sammenheng. Hun har argumentert for at de mest sentrale verdimessige endringer er overgangen fra å «være til nytte» til «å være seg selv». Å være til nytte er knyttet til verdier som lydighet, lojalitet og pliktoppfyllenhet, mens å være seg selv innebærer at selvrealisering og uavhengighet blir markante verdier. Å være seg selv innebærer imidlertid ikke, som mange synes å tro, at den enkelte er mindre avhengig av andre. Mennesker er sosiale vesen. Skapelsen av egen identitet skjer i de møter der andre bekrefter de valgene man gjør, og den enkelte trenger disse møtene for å se gyldigheten av verdier man uttrykker som viktige. Man må imidlertid, for å fremstå som «seg selv» skjule avhengigheten av de andres bekreftelse. Denne uavhengighet sier reklamebudskapene at vi får gjennom å bruke Libresse med vinger, gjennom å pleie håret med L'Oréals produkter - for de er verdt det! Budskapet er at vi fortjener det beste, og der vi gjennom visse konsummønster kan realisere frihet, uavhengighet og ikke minst forskjellighet. Men selvfølgelig kan vi ikke det. Alle de andre denne unikheten skal kommuniseres til, er like unike, bruker de samme produkter og vil gjerne være på høyde gjennom å ha de samme verdiene. Man er avhengig av at noen anerkjenner selvstendigheten som selvstendighet, og unikheten som unikhet. Dette skjer gjennom å holde de samme verdier, å gjøre de samme valg - og gjennom å ha de samme mønster. Disse prosessene er tvetydige. De fører til at stadig nye forskjeller utfolder seg, samtidig som de virker homogeniserende, ved at det eksisterer konformitetskrav i forhold til den sosiale kategorien man søker å identifisere seg med.

Å skulle drive identitetsbygging blir innenfor slike strukturer et høyst risikabelt prosjekt. En måte å minske denne risikoen på, kan være gjennom å ta nettet i bruk i relasjonsetablering. Noe ikke minst nettnomaden gjør. I de ulike samtalegruppene som eksisterer, bygger man opp en eller flere personlighetsprofiler. Man trenger ikke nødvendigvis å være den kvisete, småvokste tenåringen man faktisk er - man kan fremstå som den mørke, spenstige unge mannen - om man ønsker det. Nettnomaden poengterer viktigheten av at dette innebærer frihet fra den identitet som bygger på kroppens tilhørighet i det fysiske rom. En av ungdommene formulerte dette tydelig gjennom følgende utsagn: «For når man sitter på Irc har ikke kroppen betydning - men væremåten - hvordan man oppfører seg der. Det er jo ikke nødvendigvis sånn man er, men sånn man har lyst å være...samtidig er det enklere å se hvordan folk på Internett egentlig er, å få et bilde av personenes sanne jeg.» Dette utsagnet er paradoksalt i den forstand at den avstanden som ligger i å benytte et abstrakt kommunikasjonsredskap skulle åpne mulighetene for nærhet i de relasjonene som etableres, og særlig når man oppfatter at den abstrakte andre blir mer autentisk enn det den andre ville være i en konkret sosial situasjon. Det ungdommene gir uttrykk for er at fraværet av ansikt til ansikt-relasjoner gjør det lettere å være «den man egentlig er». La oss se litt på hva som ligger i et slikt utsagn. «Det sanne jeget» for disse ungdommene kan altså realiseres når man ikke trer frem som synlige for andre... «på nettet der er det følelsene og tankene, hva man uttrykker som er det viktige.»

Ungdommen prøver ut ulike roller og har gjerne flere personlighetsprofiler som de opererer med samtidig. Og gjennom å spille ut disse rollene, være i dem, prøve å beherske dem, erverver de seg erfaringer med hvilke selvpresentasjoner det er mulig å få bekreftelse på. Samtidig som de akkumulerer erfaringer med hvordan man kan «være seg selv» på nettet, unndrar de seg de evalueringskriterier som benyttes når ungdom møtes i sosiale sammenhenger. Dette gir dem en følelse av frihet, en følelse av at det er på denne måten de kan være sitt sanne jeg.

For mange er dette i en viss fase i relasjonsetableringen. Den lekende omgangen med de roller og forventninger som er knyttet til personkonstruksjon på nettet gir dem erfaringer med hva som fungerer, og hva som minker risikoen når man møtes i «real life». Det ikke uvanlig at man etter å ha blitt kjent på nettet møtes, både gjennom å gjøre avtale om å dra sammen til «byen» eller om man bor geografisk sett lenger fra hverandre møtes man på de ulike datapartyene som med jevne mellomrom arrangeres over hele landet. «Dit kan man jo ikke reise om man ikke har vært seg selv. Og når man møtes in flesh, så betyr jo ikke det så mye om man er fra Tromsø eller om man er jente eller gutt eller om man er femten eller tyve, fordi man i utgangspunktet vet hvem man synes er grei og hvem som ikke er det.»

Nettnomaden opphevelse av kroppens betydning, innebærer å bli kjent med seg selv og de andre og må ses i sammenheng med samfunnets konvensjoner og kroppsfokusering. Internett gir dem en mulighet til å bygge seg opp kompetanse om hvilke kommunikasjonsformer og måter å være «seg selv» på som det er mulig å få bekreftet av andre. Dette er erfaringer som er gode og nødvendige for dem i sosiale sammenhenger - når de trer ut, som de gjør i real life. Mye, men selvfølgelig ikke alle aktiviteter som de bruker sin teknologipark til, handler først og fremst om å være sosial - om å etablere sosiale relasjoner on-line som kan bygges ut og være kompetansegivende når man møtes off-line.