Kroppspoesi i nervøse sidesprang

God debutsamling der dikteren har lyttet til hva kroppen har på hjertet.

«Du tenker i nervøse sidesprang,» heter det i et av prosadiktene i debutant Sarah Selmers samling «Svimmel». Et annet sted heter det: «Lukt, hørsel, synssansene skjelver, hva vet hun om vannet som renner, hva vet hun om å vite. Hun vet ingenting.» Disse to sitatene rommer noen av kjerneelementene i samlingen: forholdet mellom tanke og sansning, kropp og hjerne og den nervøse uroen som springer ut av det uavklarte forholdet mellom disse, slik den gjerne blir gestaltet i form av metaforer knyttet til vann: vann i blikk, vann i øyne, vann i munn, vann som gynger.

«Svimmel» er kroppspoesi på høygir. «Jeg lager en kropp,» skriver Selmer, bevisst som hun er om at kroppen ikke er noe selvsagt som vi er eller bærer med oss, men derimot en konstruksjon, en materie hvis funksjon er bestemt av de betydninger vi legger i den. F.eks. kan hun se den som en gjentakelse av årstidene eller en forlengelse av omgivelsene. Den kan forføre, gjøre svimmel, gi kvalme. Den kan desintegreres, avsondres eller gå opp i en annens kropp.

Selmer fokuserer på delene, ikke helheten: tenner, munn, lepper, spytt, øye, hals, hud, blod, hjerte, mage, kjertler, legger, lår, fingre, albuer, skuldre, hår. Kanskje kan man si at diktene hennes handler om å komme til bevissthet om seg selv som kropp, en slags pubertetsoppvåkning fra barndommens torneroseaktige 'væren-i-kroppen' som noe selvfølgelig, ikke-reflektert, formidlet i et lett surrealistisk språk. Dikt som det følgende peker i alle fall direkte inn mot en slik lesemåte:

La oss si at du er ti eller elleve. Disse beina, armene flatt nedover den spinkle kroppen. Den tunge pusten. Hvert sekund. Lungehvite. Også hjertet sørger støtvis. La oss si det slik: øverst i magen, en begynnende tvil der du trodde ribbeina var. Linjene i vinduet, blanke lysfurer i glasset.

Som debutsamling hever «Svimmel» seg godt over gjennomsnittet. Med en klisjé heter det at man skal lytte til sin kropps stemme. Det har Selmer gjort - med betydelig lydhørhet. «Under genseren hører (hun) tennene snakke».