Krydder for fansen

Riktignok ser Spice Girls ut som transvestitter, og sant nok spiller de hjelpeløst i en tynn film om sin egen suksess. Men det kunne vært verre. Målgruppa vil jafse i seg «Spiceworld».

For dem vil antakelig «the movie» ha det meste av «what you really, really want» - store doser Spice-musikk, dans og ablegøyer. Ablegøyene er strengt tatt ingenting seere over 14 ler seg i hjel av. Men selvironien legger et forsonende skjær over prosjektet. Spice Girls er ikke selvhøytidelige. I alle fall ikke på film.

Verket er åpenbart inspirert av The Beatles\' 34 år gamle «A Hard Day\'s Night», med en historie spunnet rundt oppkjøringen til en epokegjørende opptreden i Royal Albert Hall. Originalen går mange ganger utenpå kopien.

Fra den har Spice Girls bl.a. lånt en stresset figur av en manager (Richard E. Grant), som har sin fulle hyre med å holde kustus på sine elleville stjerner - uavlatelig på jakt etter å ha det litt gøy mellom slagene. Her finner du Meatloaf som sjåfør, Roger Moore som en parodisk overkikador med kosedyr, mens Elton John, Bob Hoskins, Bob Geldof, Stephen Fry og Elvis Costello dukker opp i småroller.

Jentene portretteres som blide, snille og tjomslige. De kunne vært naboer av hvem som helst, liksom - med unntak av Victoria «Posh» Spice, selv i fleipen ubrukelig til alt annet enn å være nabo av motehuset Gucci.

«Spiceworld» er først og fremst et bilde av et fenomen. Som idoler betraktet er krydderjentene i hvert fall harmløse. De er verken anorektikere eller spesielt glamorøse. Mest av alt utstråler de en sorgløs hurra-meg-rundt-holdning. Og uansett hva man måtte mene om musikken, er den av typisk hitkaliber - iørefallende, rytmisk og fengende.

Vi har alle ligget nesegruse for et idol eller tre. Medias og markedsfolkenes rolle i den forbindelse kan selvsagt diskuteres. Men Spice Girls er lite å hisse seg opp over. Dessuten går det jo over.