Kryptisk leksikonroman

Postmoderne hokuspokus i interaktivt historisk eventyrleksikon.

BOK: Den nobelprisnominerte serberen Milorad Pavics leksikonroman på 100000 ord er bortimot det mest «kryptiske» jeg har lest. Leksikonet tar utgangspunkt i kazarene, ei folkegruppe som holdt til i Kaukasus og hadde sin storhetstid mellom det sjuende og tiende århundre e.Kr.

Det finnes ingen skriftlige kilder etter folket. Etter at de forsvant, har kazarene vært opphav til en rekke myter eller spekulasjoner. Det mest kontroversielle er at de skal være det eneste folkeslag som har latt seg omvende til jødedommen, noe som ifølge Arthur Koestler i boka «Den trettende stamme» gjør dem til østjødenes stamfedre, følgelig ikke semitter.

«Kazarenes leksikon» omhandler nettopp denne kontroversen - eller «den kazarske polemikk» som den kalles. Men den bringer oss ikke nærmere gåten, tvert om. Her kan vi lese tre versjoner av kazarenes skjebne: En kristen, en arabisk og en jødisk, samtidig som det opereres på tre tidsplan, én fra tida for omvendelsen som skal ha skjedd i 1740, én fra 1600-tallet og én i 1982.

Polemikk

De tre versjonene, med tre representanter fra hver av epokene, mener alle å bevise at kazarene omvendte seg til «deres» religion. Da med kilder som blant annet består av tatovert menneskehud, spionrapporter og et forgiftet leksikon. Samtidig som de ni får et dramatisk endelikt.

Språkspill

Men det er leksikonets utforming som har gjort den til ei kultbok. Den er bygd opp som et alfabetisk oppslagsverk over historiske og fiktive personer eller temaer, knyttet til kazarene. Med krysshenvisninger (en davidsstjerne, et kors og en halvmåne) slik at fortellingen også kan leses på tvers, der du følger personene eller temaene ut ifra de tre religionenes vinkling. Da for å vise sannhetens relativitet; hvordan ulike språk (eller «spill») opererer ved siden av hverandre.

Men fremst av alt for å rokke ved den moderne måten å lese på, i boka som også omtales som «det tjuende århundrets første roman»: en interaktiv tekst, som Pavic selv sammenlikner med tredimensjonale kunstarter som skulptur eller arkitektur. Kunstarter som ikke har noen begynnelse eller slutt, men der du selv kan vandre rundt eller «i» kunstverket - og dermed ta aktiv del i utformingen ut ifra vinklingen.

Til overmål er det en kvinnelig og mannlig utgave av leksikonet. Ulikheten består bare av 17 setninger, men de er til gjengjeld gjort essensielle i forståelsen av verket, (eller plottet eller kanskje til og med livet selv). Noe som gjør at boka òg kan leses som en kjærlighetsroman.

Litterær trollmann

Når vi så innledningsvis forsikres om at «leseren ikke behøver å dø hvis han leser boka, noe som skjedde med forgjengeren, brukeren av 1691-utgaven...», skapes en enorm forventning til hva som er «nøkkelen» til verket, (eller plottet eller livet).

Men den slags postmoderne hokuspokus må nødvendigvis bli en liten nedtur, idet denne type mysterielitteratur verken kan - eller er ment å - finne «kjernen». Tvert om - den vil vise det motsatte, at «kjernen» ikke finnes (om vi da ikke finner den selv). Men at en forfatter ikke er Gud, vet vi jo, og personlig har jeg lest større litterære trollmenn en Pavic.

Den kryptiske innledningen og de kompliserte krysslesningene oppleves mer som litterær maner - eller form - enn innholdsmessig nyskapende kunst. For plottet forblir det samme, og det beste her, om boka nå leses kvinnelig eller mannlig, på langs, kryss eller tvers, er å dvele ved de mange enkeltfortellingene leksikonet byr på. Fremst av alt de mest fantastiske historiske typer; gigantiske kaganer og kazarprinsesser, høner som verper tidsegg, og Mephisto som dukker opp i ulike forkledninger.

Her er surrealistiske drømmer, historiske krigsmarker og idéhistoriske kontroverser. Men det fantastiske tar aldri av og lever sitt eget liv. For som i leksikon flest er det en mengde interessante fakta i denne boka - oppdiktede eller ei - som bidrar til en historisk forståelse eller innsikt. I ei bok som må ha vært en prøvelse å oversette, men som altså er langt mer leservennlig enn den gir seg ut for å være.