Kryssklipper Askildsen

Regissør Ole Anders Tandberg har klippet og limt i 15 Askildsen-noveller. Resultatet er teaterstykket «Et deilig sted» med blant andre Wenche Foss.

Novellene «Et deilig sted» og «En plutselig frigjørende tanke» er to av Kjell Askildsen-tekstene som danner ramme rundt handlingen i det minimalistiske stykket - som settes opp på Nationaltheatrets hovedscene 9. desember.

- Jeg sier som Askildsen: Jo mindre man sier, jo mer får man sagt, humrer Ole Anders Tandberg.

- Målet er å dramatisere Askildsens forfatterskap, ikke å gjenfortelle handlingen i novellene. Jeg håper publikum skal få samme opplevelse etter å ha sett stykket som de ville fått hvis de på en natt leste Askildsens samlede verker, forklarer han.

Et stort ensemble av Nationaltheatrets høyt profilerte skuespillere er med i «Et deilig sted». Veteraner som Wenche Foss, Ole-Jørgen Nilsen, Kari Simonsen og Jan Hårstad møter det unge stjernelaget med skuespillere som Petronella Barker, Kåre Conradi, Gørild Mauseth, Cathrine Borkenhagen og Gard og Eindride Eidsvold.

- Ikke hør på meg!

Ole Anders Tandberg har tidligere gjort stor suksess med dramatiseringen av «Fuglane» av Tarjei Vesaas, en oppgave mange mente var umulig.

- Men Askildsen-oppsetningen er et enda større kamikaze-stunt, innrømmer han.

Kjell Askildsen følger prøvene på «Et deilig sted» fra kulissene, men er tilbakeholden med å kommentere resultatet før premieren.

- Askildsen hadde umiddelbart sans for mine planer, og det var jeg glad for. Da jeg leste «Hundene i Tessaloniki» så jeg straks hvordan teknikken hans passer inn i min teatervisjon, sier Tandberg.

- Blander Askildsen seg inn i arbeidet på scenen?

- Vel... Askildsen gir meg gode råd, og så ber han meg om å ikke høre på dem!

- Hvordan valgte du ut de 15 novellene?

- Jeg kom til et punkt der jeg så forholdet mellom far og sønn som det sentrale. Svært mange av Askildsens noveller handler om dette temaet.

Intuitive Wenche

- Jeg ville ha Wenche Foss i rollen som gamle Charlotte, understreker Tandberg.

- Tanken var å skape et møte mellom Wenche Foss og Kjell Askildsen, og dermed skape en ny dimensjon i opplevelsen av hans tekst, sier han.

- Et sentalt tema i stykket er at vi ikke blir sett som de personene vi egentlig er. Wenche Foss skriver om dette i sin nye bok. Hun viser seg som et helt alminnelig menneske med en kropp som forfaller og blir gammel. Hun beskriver hvordan hun sitter på verandaen i Frankrike uten parykk. Denne ærligheten er den ene årsaken til at jeg valgte henne. Den andre er at hun har en tilnærmet guddommelig begavelse og intuitiv forståelse for skuespillerkunsten, mener Tandberg.

Wenche Foss hadde ikke et forhold til Askildsens forfatterskap da hun takket ja til rollen.

- Jeg er et slikt menneske som opplever en novelle eller to bare jeg går ut døra, sier hun.

Rollen som gamle Charlotte er ikke stor, men den er krevende. Charlotte, en grå mus, bryter sammen da broren anklager henne for å ha vært en snobb hele livet.

- Jeg ble betatt av Charlotte. Hun dør på scenen, og det må jeg innrømme grep meg, smiler Wenche Foss. Teatrets store diva synes det moderne teaterspråket er en utfordring.

- Jeg skjønner at jeg må dempe uttrykket mitt, for å passe inn sammen med de andre. Men det er en fantastisk opplevelse å spille med ensemblet.

- Vi er en stor familie, «Familien Askildsen»!

HVA GJØR VI NÅ?: Jeg vet ikke riktig hvordan man dør. Så bare si hvordan du vil ha det sier Wenche Foss til regissør Ole Anders Tandberg.