Krystallklar prosa om villet ensomhet

Hovedpersonen i Emmanuel Boves bok har mye til felles med modernismens arketyp: mannen som fortæres av storbylivets ensomhet og fattigdom. Men her er det snakk om en annen ensomhet enn den man vanligvis møter i litteraturen.

Victor Bbto lever av sin halvpensjon som krigsinvalid, og bor i et enkelt værelse i Paris i årene etter første verdenskrig. Han foraktes naturligvis av sine naboer fordi han ikke har noe arbeid. Visst er det snakk om en mann som lever i fattigdom, men det er et liv han har valgt som såkalt uavhengig.

Håpløst

Hva bruker han så sin uavhengighet til? Bbto har ingen drømmer om å drive det til noe som helst. Det eneste måtte i så fall bli ambisjonen om å forbli fattig. For han hegner om sin uavhengighet og sin egen ensomhet, selv om han påstår noe annet. Smerten, sorgen og ensomheten i fortellerens liv er ønsket og tilkjempet.

Franskmannen Emmanuel Bove (1898-1945), av bl.a. Samuel Beckett regnet som en av samtidas beste forfattere, ble introdusert for norske lesere av Stig Sæterbakken, forfatter og redaktør for tidsskriftet Marginal, i fjor. Tidsskriftet har dessverre gått inn, men har altså satt sine spor, og Bove-nummeret burde fremdeles finnes i bokhandelen.

Fortellerens liv synes på alle måter håpløst. «Jeg skulle så gjerne ha venner, arbeide, leve,» heter det et sted i boka, men om dette er det grunn til å ha sine tvil. De kortere og lengre skildringene av hans forsøk på å komme i kontakt med omverdenen avslører at han sannsynligvis kan hvis han vil. Arbeid ville han fått hvis han hadde ønsket det, han får til og med en stilling kastet etter seg av en fabrikkeier som fatter interesse for ham.

Syrebad

Kanskje er det erfaringene som soldat såret av en granatsplint som har gjort ham til den han er. Kanskje kan også hans mani for detaljer, alt det som lar seg beskrive og som holder tilværelsen sammen, spores tilbake til krigserfaringene. Men uansett: Hans ensomhet befinner seg et annet sted enn i den påståtte lengselen etter venner. Han er svært forfengelig i sine filler. Og han kan opptre både kynisk og brutalt.

Den eneste hjelpeløse her er leseren, som side for side fratvinges den sympatien han har fått for den både sytende og egosentriske fortelleren som i en både feberhet og krystallklar syrebadprosa skildrer sin ørkesløse tilværelse og reflekterer over sin håpløse livssituasjon.

«Mine venner» er en bok som utfordrer våre egne småborgerligheter, og det er lite som provoserer sosialdemokratiets tjenere mer enn tiggere som sløser bort pengene de får, eller enda verre, som fraber seg almissene, mennesker som ønsker å forbli fattige. Det blir nesten for galt å kalle en slik bok vakker. Men det er nettopp det den er. Slik all stor kunst har en egen skjønnhet, fordi den gjør det mulig å se og forstå vår egen sorg.