RØRE: Kubaisis sammenrøring av nazisme, Iran og muslimsk brorskap er uegnet som utgangspunkt for en saklig norsk debatt om egyptisk politikk, skriver artikkelforfatteren.
RØRE: Kubaisis sammenrøring av nazisme, Iran og muslimsk brorskap er uegnet som utgangspunkt for en saklig norsk debatt om egyptisk politikk, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Kubaisi og Foslis’ avsporinger

Demokratisk konkurranse er den mest konfliktdempende og liberaliserende styringsformen historien til nå har skapt, skriver artikkelforfatteren.

For en knapp måned siden publiserte jeg en artikkel i tidsskriftet Samtiden (som også ble trykket i kortversjon her i avisa) om den pågående demokratiseringen av Midtøsten. Artikkelen er basert på mange års arbeid og nærkontakt med en rekke ulike politiske miljøer i den arabiske verden, og den innholder to enkle, prinsipielle poenger. For det først: Vesten bør ikke gjøre sin støtte til de nye demokratiene i Midtøsten avhengig av om vi liker eller misliker dem som vinner valgene, men utelukkende på om demokratiske spilleregler følges eller ikke. For det andre: I kontrast til dette prinsippet har en rekke framstående norske intellektuelle det siste året etablert seg som kritikere av full demokratisk utvikling i Midtøsten. Dette er merkverdig, og det er med på å undergrave støtten til den demokratiske utviklingen.

To av dem jeg nevnte som eksempler på denne negative trenden - forfatteren Walid al-Kubaisi og debattanten Halvor Fosli - har kommet med tilsvar her i avisa (Dagbladet 1.3 og 10.3). Svarene er helt på linje med min diagnose. I tråd med mitt hovedpoeng skriver de begge ufortrødent videre på hvert sitt eiendommelige intellektuelle prosjekt. Kubaisis mål synes nok en gang å være å overbevise norske avislesere om at Egypts valgvinner, Det muslimske brorskapet, er en slags umulig blanding av Europas sekulær nazisme og Irans teokratiske diktatur. Halvor Fosli er på sin side opptatt av å avgrense demokratiets universelle anvendbarhet. I Dagbladet, Klassekampen og i det digitale offentlige rommet på Facebook, utsier Fosli en dom over hvem som bør og ikke bør tildeles stemmerett. Ideen er at folk (i Midtøsten og andre steder) som ikke har utdannelse, og som er fattige og dypt religiøse, bør holdes utenfor valg - i tråd med det Fosli mener er en god norsk tradisjon for gradvis innføring av stemmeretten i Norge i hundreåret etter 1814.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vet ikke hvor mye nærkontakt Fosli eller Kubaisi har hatt med de omkastningene som for tiden skjer i den arabiske verden. Det som i hvert fall er på det rene er at Kubaisis sammenrøring av nazisme, Iran og muslimsk brorskap er uegnet som utgangspunkt for en saklig norsk debatt om egyptisk politikk. I likhet med Kubaisi står også jeg langt unna Det muslimske brorskapet. Brorskapet er ingen liberal organisasjon og har langt å gå i forhold til kvinners rettigheter. Men, brorskapet har valgt å være et demokratisk parti. Og det er dette som er mitt prinsipielle poeng: Så lenge partier, hvor hen i verden, godtar demokratiets to grunnleggende kjøreregler (respekt for utfall av valg, samt beskyttelse av menneskerettigheter gjennom en grunnlov) så bør dette være tilstrekkelig for vår anerkjennelse, og ikke hvorvidt de også virkeliggjør verdier som sammenfaller med våre egne verdier. Enten er Kubaisi uenig med meg i dette eller så har han misforstått poenget. Analogiene til Iran og Hitler er uansett en avsporing.

Når det gjelder Fosli og hans idé om å innføre noen slags halv-demokratier basert på folks inntekt og utdanningsnivå, skal jeg begrense meg til å si at vi nok har svært ulikt syn på den positive kraften som ligger i en demokratisk utvikling. Fosli mener at valg er potensielt farlig, og må begrenses. Jeg mener derimot at konkurranse om velgere virker modererende. Valg stiller religiøse krefter til rette, utfordrer dogmer og demper ekstremisme. Egypt i dag viser dette. Dette betyr ikke at demokratisering ikke også er en kaotisk prosess. Det er det. Men demokratisk konkurranse er samtidig den mest konfliktdempende og liberaliserende styringsformen historien til nå har skapt.