Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Kubjelleklang

Klapp, klapp og dans oppå bordet: «LCD Soundsystem» er en diskofornyende rytmefest av nesten uutholdelig hipp karakter.

CD: New Order. Primal Scream. Daft Punk. Tre opplagte navn fra veikrysset hvor dansemusikk og rock har samrørt på besnærende vis tidligere.

Der er vi tilbake nå. James Murphy har brukt de siste åra på å røre sammen disko, rock, punk og funk i ulike blandingsforhold, og gradvis kommet fram til det som anno 2005 er det enerådende, for ikke å si eneste riktige hybriduttrykket (big beat er jo veldig feil ) innenfor det hvite dance/rock-crossover-feltet.

I kjent stil synliggjøres også den etablerte platebransjens vampyraktige evne til å suge friskt blod og sole seg i glansen fra fremadstormende undergrunnsfavoritter. Heretter blir DFA Records gitt ut av giganten EMI, og det betyr at punkfunk nå for alvor skal ut til folket.

Klapp, klapp

«LCD Soundsystem»-skiva - selve albumet på én cd, en samling eldre singler på den andre - har vært superhypet i hvert fall i et halvt år. Den innfrir både rytmiske og eklektiske forventninger, mest det første. Albumet er en rytmetriumf, dens groove mye mer tiltalende enn dens meget selvbevisste platesamlerpersonlighet. Selv om det er gøy å løse popquiz-referanselek, blir det noe masete over de insisterende «gjett hva jeg er influert av nå?»-øyeblikkene, som den Beatles-møter-Radiohead-aktige «Never As Tired As When I\'m Waking Up» .

Det er Murphys rytmetenkning som driver plata framover, hans lidenskap for banale lyder som håndklapp, kubjelle og hihat (sjekk det herlige partiet cirka tre minutter ut i åpningssporet «Daft Punk Is Playing At My House» ) skaper et lekent, medrivende, oppviglersk og veldig, veldig tidsriktig groove.

Gå dypere

På mer generelt grunnlag må det anføres at «LCD Soundsystem»-albumet er en kjempedeal - på cd 2 får du den dobbeltironiske «Losing My Edge» (hvor a-ha opptrer i meget ærverdig selskap inni ei lang liste over kred-artister), som fortsatt er det beste eksempelet på hvor mye populærkulturell kapital James Murphy besitter. Samtidig anbefales eventuelle nyankomne LCD-lyttere å investere i de to samleplatene som er kommet fra DFA-selskapet, samt det riktignok ujevne, men tidvis flotte, Murphy-produserte albumet med New York-gruppa The Rapture for et bredere/dypere perspektiv på hvorfor det blir umulig å unngå «LCD Soundsystem»-albumet i 2005.