Kul taffelblues fra Gregg Allman

Kryper dypt inn i bluesen på sin første soloplate på 14 år.

SOLO IGJEN: Gregg Allman gir nå ut sin første soloplate på 14 år. Før jul fortalte han pressen om The Allman Brothers Bands 13 konserter på The Beacon Theatre i New York fra 9. mars. Konsertene vil bli overført på nettet av Onstream Media Corporation. Foto: Reuters/Scanpix
SOLO IGJEN: Gregg Allman gir nå ut sin første soloplate på 14 år. Før jul fortalte han pressen om The Allman Brothers Bands 13 konserter på The Beacon Theatre i New York fra 9. mars. Konsertene vil bli overført på nettet av Onstream Media Corporation. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

ALBUM: Gregg Allman har som vokalist, tangentmann og låtskriver vært en drivende kraft i sørstatsrockens flaggskip, The Allman Brothers Band, siden starten i 1969. Mannen med den soulfulle røsten har med ujevne mellomrom også gitt ut soloalbum, men det er 14 år siden forrige gang.  

Wonderboy Og etter de siste åras triumfer er det knapt noen overraskelse at det er den nygamle wonderboy innenfor faget produksjon, T-Bone Burnett, som har tatt på seg oppdraget med å lose det trygt i havn.
Burnett har det med å sette en signatur når han produserer. Han har for eksempel skapt en egen, tung, drønnende sound som høres særlig tydelig på Robert Plant og Alison Krauss? duoalbum «Raising Sand» (2007). Den samme stemningen kan høres fra første akkord på «Low Country Blues» og også en del andre låter. Kanskje skyldes det at Burnett også her bidrar sjøl med gitararbeid — blant annet sammen med Eric Claptons fremragende høyre gitarhånd, Doyle Bramhall II. Men lydbildet er mer variert enn som så, ikke minst fordi blåsere bidrar med en herlig storband-feeling på flere av låtene.  

Musikalsk bastard Akkurat som The Allman Brothers Band, mikser Allman nemlig jazz, blues og rock. Men — han går lenger i bluesretning enn han gjør sammen med sine Allman-kolleger. Den musikalske bastarden har fått spesielt gode levekår i «Blind Man», som har et fantastisk trøkk — også fordi Allman synger med en intensitet du ikke hører over hele albumet. Låten er signert den underkjente Memphis-vokalisten Bobby «Blue» Bland. I den andre enden gjør Allman en deilig, seig versjon av den vanligvis boogiespillende Amos Milburns «Tears, Tears, Tears».
En annen av de siste store gjenlevende, B.B. King, har signert en av albumets bestenoteringer, den jump blues-inspirerte «Please Accept My Love», mens Otis Rush står bak seige «Checking On My Baby».  

Egenkomponert De øvrige låtene er i stor grad hentet fra katalogene til avdøde blueskjemper som Sleepy John Estes, Skip James, Junior Wells og Muddy Waters, samt den store sekkeposten Traditional — låter som er så gamle at ingen vedkjenner seg dem. Allman sjøl bidrar dessuten med én låt, «Just Another Rider» — skrevet sammen med Allman Brothers-kollega Warren Hayes.
Eneste lille ankepunkt må bli at den, og noen av de øvrige låtene, framstår noe lettvinte og anonyme, og at det dermed blir et stykke mellom de åpenbare høydepunktene. Det er som om Allman og Burnett ikke tar ut hele potensialet i materialet, og monotonien truer av og til med å snike seg inn.

Kul taffelblues fra Gregg Allman