IKKE RUSSLAND: Kullkraft er et billig og lett tilgjengelig alternativ til russisk gass. Men det er også ekstremt forurensende. Foto: NTB Scanpix
IKKE RUSSLAND: Kullkraft er et billig og lett tilgjengelig alternativ til russisk gass. Men det er også ekstremt forurensende. Foto: NTB ScanpixVis mer

Kull- og stålunionen

Skal Europa frigi seg fra Russland må forbruket av kull gå opp, skriver Lars-Christian U. Talseth.

Kommentar

«Europa ble bygget som et stål- og kullfellesskap. 64 år senere, og under nye omstendigheter, er det åpenbart at vi må bevege oss i retning av en energiunion.»

Sitatet er hentet fra Herman van Rompuy, president for Det europeiske råd, etter rådets møte i slutten av mars. Temaet var konflikten mellom Russland og Ukraina, men fokus var på energisikkerhet - sikkerhet fra Russland.

Den europeiske kull- og stålunion ble etablert i 1951, og la grunnlaget for det vi i dag kjenner som EU.

Hopper vi knapt 14 år tilbake i tid, til år 2000, var situasjonen en annen. Den gang ønsket EU å bygge «en ny kull- og stålunion» med Russland, basert på olje og gass, med muligheter for et bredere, politisk samarbeid på sikt - sikkerhet med Russland.

I 2000 ønsket EU å doble sin import av russisk gass og øke oljeimporten. I 2014 er målet å bryte med Russland helt og holdent.

Sistnevnte er lettere sagt enn gjort. EU er verdens største importør av energi. Denne avhengigheten er ventet å stige med 20 prosent de neste 20 årene, ifølge Det internasjonale energibyrået. Og Russland er og blir EUs viktigste leverandør. I fjor forsynte Russland EU med 30 prosent av dets naturgass. Ti EU-land er avhengige av Russland og Gazprom til å forsyne over halvparten av sin naturgass. I noen land, som i Finland og de baltiske landene, er Gazprom eneleverandør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan skal energibehovet dekkes uten Russland? Fornybar energi er et yndet alternativ. EU ønsker å kutte sine utslipp med 80- 95 prosent innen 2050. Men veien frem mot det målet er brolagt med utfordringer. Fornybarandelen i EU er økende, men lå i 2012 fortsatt på skarve 14 prosent. Sol- og vindkraft er fortsatt for dyrt og dårlig. Eksperter tror det vil ta minst et århundre før verden kan gå over til fornybar energi.

Atomkraft er et annet alternativ, som attpåtil er karbonnøytralt. Men etter katastrofen i Fukushima i 2011 er det laber stemning for å bygge ut mer kjernekraft i EU. Tyskland stengte åtte av 17 kraftverk etter katastrofen, og forbundskansler Angela Merkel vedtok å avvikle resten innen 2022. Da vil gassforbruket i EUs mektigste medlemsland måtte dobles. Allerede forsyner Russland Tyskland med 36 prosent av dets naturgass.

Amerikansk skifergass er et alternativ til russisk gass. Problemet er at den amerikanske eksportkapasiteten er underutviklet. Dette er dels på grunn av en villet politikk, om at den billige skifergassen skal komme amerikanske forbrukerne og næringsliv til gode. Dette kan riktignok være i ferd med å snu. 28 amerikanske eksportprosjekter er under utredning. Så langt ser det imidlertid ut til at bare en brøkdel av dette bli bygget, noe som i høyden vil frigi 90 bcm (milliarder kubikkmeter) innen 2025. Til sammenligning er totalforbruket i Europa 541 bcm.

Mesteparten av den amerikanske eksporten er dessuten ventet å gå til Asia, inkludert Japan, som etter Fukushima er blitt storimportør av gass, for å gjøre opp for den forsvunne atomkraften. En konsekvens av dette er at prisene er skutt i været. Japans statsminister Shinzo Abe har riktignok varslet at landet vil gradvis gjenåpne 31 av landets 48 reaktorer, men dette vil bli gjort gradvis og over lang tid.

I EU er skifergass fortsatt kontroversielt. Frankrike og Bulgaria har innført forbud mot hydraulisk oppsprekking, såkalt «fracking», fordi det forurenser grunnvannet. Andre land, hvor fracking er tillatt, sliter med folkelig motstand (Storbritannia) og skuffende funn (Polen).

Norsk gass er nok et alternativ. Norge eksporterte 103 bcm med gass til Europa i fjor, mot Russlands 162. Brian Bjordal i Gassco uttalte til Reuters nylig at Norge er i stand til å forsyne 120- 130 millioner ekstra kubikkmeter, tilsvarende Gazproms daglige eksport til Europa, i tilfelle Russland skulle kutte forsyningen av gass gjennom Ukraina. Men dette nivået kan bare opprettholdes i et par dager.

Norge tjener fett på krisen i Europa, men vil ikke kunne erstatte Russland som hovedleverandør av naturgass.

Et siste alternativ er kull. Kull er mer forurensende enn olje, som er mer forurensende enn gass. Men kull er billig og rikelig tilgjengelig. Særlig etter at amerikanerne ble selvforsynte med skifergass, og begynte å dumpe billig kull på det europeiske markedet.

I slutten av april tok Polens statsminister Donald Tusk også til orde for å bygge «en ny kull- og stålunion», også denne uten Russland. Polen er avhengig av nabolandet Russland, som sørger for 60 prosent av dets gassimport. Polen er også avhengig av kull for å produsere 86 prosent av sin elektrisitet. Ifølge Tusk må EU ta full bruk av sine hydrokarboner, inkludert kull.

Dette gjelder ikke bare Europa, men i hele verden. Sol-, vind- og atomkraft er nemlig ikke nok til å dekke verdens energibehov, enn så lenge. Kull forblir verdens fremste energikilde, og vil bli stadig viktigere. Samtidig står kull for nesten 45 prosent av globale CO2-utslipp. Hvis Europa går i retning av mer kull, må teknologi for karbonfangst bli langt bedre enn i dag.

Hvis ikke må Europa belage seg på å være avhengig av Russland i lang tid fremover.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK