Kult - ikke kult

Erlend Loes siste bok «L» markedsføres på coveret til medlemsbladet til Bokklubben Nye Bøker, Bokspeilet, som «årets kultbok». Aha!

  • Slik selger man altså bøker i dag og raserer samtidig verdifulle skillelinjer mellom oss og de andre. Kom og kjøp den nye kule boka, altså kultboka. Som om boka til Loe har rukket å leve et anonymt og smalt liv blant sære avantgardister før den ble bestselger? Som om det er de «L»-dyrkende nerdene som ga den kredibilitet før de eventuelt røpet boka til bredere lag der den fikk begeistret innpass og ble løftet ut av en innviet krets og opp på listetoppen, der tidligere nesten ukjente «L» viser seg å slå ut de etablerte forfatterne og de bredt lanserte bokklubbøkene?
  • Nå er selvfølgelig redaktør Knut Gørvel klar over at relativt unge Loe med denne boka vil uttrykke sin generasjons stemme, som Gørvel påpeker i en artikkel i Bindestreken, og at Loe som talerør for sin generasjon har vist seg å slå velsignet bredt an. Loe er for flere bøker siden oppdaget av hele etablissementet som en ny stemme som forteller fra livet slik det leves blant dem som kom for seint til å bygge landet, men tidsnok til å få sitt eget talkshow. Det er muligens kule greier, men kult er det ikke.
  • Og fordi kult og kult er to forskjellige ting som for all del ikke må gå opp i noen overordnet salgsfremmende lanseringsenhet, ellers mister vi innholdet i et viktig ord, må jeg derfor avvise at boka «L» er en kultbok. «L» er en ny bok av Erlend Loe. Eller, «L» er en ny bok av den kjente forfatteren Erlend Loe. Eller, «L» er en ny bok av den tidligere kult-forfatteren Erlend Loe, om man vil. Bare ikke «'L' er årets kultbok», jeg hadde nær sagt for svarte inn i gloheite svingende.
  • Årets kultbøker befinner seg akkurat nå i lukkede kretser og sluttete selskaper som innforståtte koder og referanser. Det er faktisk hele poenget med bøker som seinere skal avsløre seg som kultbøker. Årets kult-hvadetskalvære holder i dag til underground og ikke overground på coveret til Bindestreken, off-off Broadway og ikke on Broadway. Hva er ellers vitsen med å tilhøre et avgrenset brorskap av kjennere som knekker koden før røkla?
  • Og fordi vi skal verne om et begrep som ivaretar gleden av å vise overbærenhet når andre oppdager hva en selv forsto for lenge siden, minner jeg om følgende:

Eksempel på kultbok er Arne Garborgs «Trette Mænd», fordi den rundt 1979 hadde kultstatus i visse kretser innenfor det norske punkrock-miljøet.

Snøft.