OMSIDER PÅ  NORSK: Etter at nyutgivelsen av de samlede Illustrerte Klassikere er fullført, har forlaget fått oversatt 20 historier som aldri har vært ute på norsk før. Endelig kommer for eksempel William Shakespeares «Macbeth» med norsk tekst, for øvrig hentet fra Morten Krogstads oversettelse i bokform.
OMSIDER PÅ NORSK: Etter at nyutgivelsen av de samlede Illustrerte Klassikere er fullført, har forlaget fått oversatt 20 historier som aldri har vært ute på norsk før. Endelig kommer for eksempel William Shakespeares «Macbeth» med norsk tekst, for øvrig hentet fra Morten Krogstads oversettelse i bokform.Vis mer

Kultserien Illustrerte klassikere er ute med 20 nye hefter

Grøss og verdenslitteratur i skjønn forening.

Meninger

Et av høydepunktene fra tegneserienes første storhetstid i Norge er serien Illustrerte Klassikere. Den startet i 1954 og holdt det gående i 22 år. Da var 221 blader utgitt.

Serien var av amerikansk opprinnelse og hadde som mål å spre kunnskap om mer eller mindre kjente litterære verk gjennom tegneseriemediet. For en hel generasjon nordmenn ble Illustrerte Klassikere det første møtet med verdenslitteraturen.

For mange er uttrykket «Illustrerte Klassikere» nok til å framkalle et drømmende blikk og nostalgiske vibrasjoner. Man ser for seg logoen og forsidene til fortellinger av Charles Dickens, James Fenimore Cooper, Alexander Dumas, Sir Walter Scott og Jules Verne.

Stor var nok lykken hos mange da Egmont Forlag for noen år siden startet en gjenutgivelse av serien, slik de også har gjort med Donald Duck & Co. Etter 52 bind er man nå ved veis ende. Samtlige 219 originaltitler var trykt opp i bøker med fire, fem hefter i hver.

Men i vår tid er det populært med det som i musikkbransjen kalles bonusspor og i filmbransjen bakomstoff. En sammenligning av de norske utgivelsene med de amerikanske og etter hvert europeiske heftene, viste at 28 titler aldri har vært ute på norsk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå kommer tjue av dem, i fem supplementsbind. De trykkes med amerikanske originalcovere og norsk oversettelse, dels nyutført, dels med tekst fra norske bokoversettelser.

Her får vi noen skikkelig godbiter, blant andre Mary Shelleys «Frankenstein», Shakespeares «Macbeth», Dostojevskijs «Forbrytelse og straff», Rudyard Kiplings «Jungelboken» og «På de store banker», Victor Hugos «Ringeren i Notre Dame», Charles Dickens «En julefortelling» og Emily Brontës «Stormfulle høyder».

Dessuten to hefter med Edgar Allan Poe-fortellinger og tre med historier av Arthur Conan Doyle.

Den ivrige tegneseriesamleren og professor i historie Øystein Sørensen har skrevet forord til samtlige bøker. Han bruker en del plass til å spekulere over hvorfor nettopp disse heftene ikke er utgitt.

Som den grundige forskeren han er, finner han både tilfeldige og kulturhistoriske årsaker, men må i blant nøye seg med å konstatere at dette er «merkelig» eller «mystisk».

Men én helt konkret årsak kan ha vært at flere av disse utgivelsene har et innhold som kan forbindes med uhygge og gru. I USA drev en psykiater ved navn Fredric Wertham en ifølge Sørensen «hysterisk» kampanje mot tegneserier i 1950-åra. Særlig var han opptatt av skrekkseriens skadevirkninger.

Lignende tendenser spredte seg til Europa. I Norge uttalte for eksempel forfattere som Jens Bjørneboe og Aksel Sandemose seg sterkt kritisk til tegneserier. Et krav om sensur som kunne fortjent en egen utredning.