Kultur- skatten som ikke gikk tapt likevel

Det er ikke ofte en cd med rette kan kalles en kulturskatt, men «Barn av den bortglemte rase» er nettopp det. 21 tatersanger er samlet på plate, framført av Elias Akselsen, en av de siste som kan sangene til de reisende.

- Dette er den største dagen i mitt liv som tater, sa Elias rørt under lanseringen.

Elias reiste rundt på landeveien med familien hele barndommen, og lærte sangene av de eldre, som sang rundt bålet om kveldene.

- Det var ingen instrumenter, men sangen kom fra hjertet og var ekte. Sangene handler om lengsel, hat, kjærlighet og smerte. Sangen styrket samholdet, som var livsviktig. Hvis vi, det forfulgte folket, ikke holdt sammen, ville vi ikke overlevd, sier Elias.

Stor dag

Med på plata er hans kusine Hulda Johansen - i opptak fra 1961. Hun døde i 1986. Hulda reiste rundt og handlet med forskjellige varer.

I 1961 kom et taterfølge til Setesdal, og fikk kontakt med folkemusikeren Torleif H. Bjørgum.

Det kom i stand en handel, hvor taterne sang inn noen av sine tradisjonelle sanger, mot sølvgjenstander i betaling. Sønnen til Torleif Bjørgum, Hallvard, var bare fem år da taterfølget kom den gangen i 1961, men han husker det godt. Siden har han passet på opptakene, og ventet på en stemme av samme kaliber som Huldas.

- Så hørte jeg Elias på radioen, og ble slått av likheten med Huldas stemme. Jeg tok kontakt, og vi laget denne cd-en. Dette er en stor dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kaller på tårene

Elias har tatt med seg hele familien på pressekonferansen, blant andre kusinene Jenny og Sofie, Huldas søstre.

Når Bjørgum setter i gang cd-spilleren og Huldas stemme strømmer ut i rommet, blir det underlig stille. Med ekte innlevelse synger hun ut all den smerte og motgang hun har opplevd i et langt taterliv. Hun synger sin egen historie.

For Jenny blir det sterkt å høre søsterens stemme, og hun må fram med lommetørklet og tørke tårene.

Også hos Elias blinker det blankt i øyekroken.

- Vi tatere er et følsomt folk, vi gråter for den minste ting. Men det kan være sunt å gråte, kanskje er det rett og slett for lite tårer i denne harde verden, sier han.

Musikk med smell

Hulda og Elias er etterkommere av Stor-Johan, som var en høvding i taterflokken. Han døde i 1950 - 106 år gammel - og etterlot seg 15 barn.

Elias tilhører den siste generasjonen tatere som reiste rundt med hest og kjerre og sov i staller og uthus. En periode fikk Elias gå på skolen, og hadde en lærer som ble imponert over den sterke stemmen til guttungen. Han ville gjøre opptak av Elias mens han sang slageren «Gråtende sky».

- Etter en stund la jeg merke til at det begynte å ryke av båndopptakeren, og da jeg tok den høyeste tonen, eksploderte hele greia, humrer Elias.

Heldigvis gikk det bedre i platestudio, og på den nye plata er 21 sanger samlet. Inkludert «Gråtende sky».

sissel.fantoft@dagbladet.no

«Etter en stund la jeg merke til at det begynte å ryke av båndopptakeren, og da jeg tok den høyeste tonen, eksploderte hele greia», humrer Elias.

Heldigvis gikk det bedre i platestudio, og på den nye plata er 21 sanger samlet. Inkludert "Gråtende sky".

ANALFABET: Hulda Johansen kunne verken lese eller skrive, men var desto bedre til å synge. Hun var alltid i godt humør, ifølge familien.