Kultur-biografi av ypperste rang

Matematikeren Niels Henrik Abel. Hvem var han? De fleste av oss husker han var et geni som døde bare 27 år gammel på Frolands verk i 1829. Vi minnes også at han beviste at det var umulig å løse femtegradslikningen, at han hele sitt liv kjempet mot fattigdom og aldri fikk den vitenskapelige stillingen som ga ham den arbeidsro han trengte.

Arild Stubhaug har nå skrevet en biografi over matematikeren som er langt mer enn en tradisjonell vandring gjennom et menneskeliv. Skjønt den er det også.

Forfatteren tegner bakgrunnen: Faren, en ærgjerrig prest og politiker, av fornem geistlig slekt. Moren, bortskjemt rikmannsdatter fra det rike handelspatrisiatet i Risør. Et ekteskap bygd på lidenskap erstattes etter hvert, og særlig da ytre motgang melder seg, med konflikt og lede, utroskap og alkohol, faren dør av tuberkulose, men er alt ødelagt av drikk.

Geniet fødes

Niels Henrik tilbringer de to første årene av sitt liv på Finnøy i Rogaland. Så overtar faren, Søren Georg Abel, sin fars prestekall i Gjerstad, og der vokser gutten opp sammen med sine fire yngre søsken. Men noe geni kan man knapt registrere i oppveksten. Det kommer først til syne da Niels Henrik begynner på Christiania katedralskole i 1815, der den nyansatte matematikklæreren Bengt Michael Holmboe oppdager Abels geni.

Naturvitenskap

Og nå ble Abel trukket inn i en krets av unge menn som følte seg kallet til å kartlegge det nye demokratiet lengst nord naturvitenskapelig, og til å hedre det ved store bragder på denne arena. Det var biologer, geologer og andre naturvitere, deres helt var landsmannen Christopher Hansteen, oppdageren av den magnetiske nordpol.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tross for at naturvitenskapene var neglisjert ved universitetet til fordel for latin og de humanistiske disipliner, arvet den nye generasjonen en glødende interesse for matematikk og naturvitenskaper. Niels Henrik Abel kom tidlig til å lese store europeiske pionerer som Euler og Lagrange, og han møtte alt i skoleårene unge menn som delte hans begeistring og hans synspunkter på metodene.

Miskjent

Det er Arild Stubhaugs store fortjeneste at han makter å presentere de matematikkvitenskapelige forutsetninger for Abels innsats. Forfatteren forklarer hvordan Abel påviste at det var umulig å løse femtegradslikningen via algebraen, og forklarer tålmodig innholdet i hans tragisk nok tapte avhandling.

Men i alle fall førte avhandlingen til at han fikk støtte av regjeringen, noe som førte ham ut på en toårig reise til Hamburg, Berlin, Italia og Paris. Hele tida arbeidet han intenst med store matematiske spørsmål som binome rekker, imaginære eksponenter, hyperelliptiske integraler og andre matematiske utfordringer.

Til kort

Det er selvfølgelig vanskelig for en ikke-matematiker å følge Stubhaug og Abel på de algebraiske stiene. Og når det gjelder Abels store avhandling, som den unge matematikeren brakte med seg til Paris i 1826, kommer også Stubhaug til kort. Han må nøye seg med å slå fast at den handlet om integrasjon av differensialformler, og at selv fremragende matematikere i dag får vanskeligheter når de skal forklare det abelske addisjonsteorem.

De store franske matematikerne i Paris forholdt seg for øvrig noe kjølig til Abels store avhandling. De la den til side, og leste den først etter hans død. Dette var egentlig symptomatisk for Abels skjebne. Han arbeidet intenst og gjorde store oppdagelser, men anerkjennelsen kom først etter hans død. Hele tida kjempet han med næringssorger og bekymringene for moren og de yngre søsknene. Etter at faren døde av drikk og tæring, og moren forfalt, gikk livet på halv tolv for familien, også den belastningen skulle Abel føle.

Barn av sin tid

Arild Stubhaug tegner mange levende detaljer fra Abels liv, hans inspirasjon og forelskelse, hans fattigdom og gå på-humør og hans siste fortvilte dager på Froland da tæringen til slutt tar han bort.

Men selv om Stubhaug tegner et levende portrett, gir han i enda større grad en skildring av miljøene rundt Abel, og her maler Stubhaug en mesterlig, frodig og sammensatt koloritt, som langt på vei forklarer jordbunnen Abel vokser opp i.

Abel var et foranskutt lyn, javel, men også et barn av sin tid, runnet av røtter og næret av en kultur som både var europeisk og norsk. Det er Stubhaugs store fortjeneste at vi tror på det, og vi bør være takknemlig mot en forfatter som evner å skrive en så sjenerøs og frodig bok.