Kultur i et politisk system

KULTURFORSKER Georg Arnestad henviser i sitt debattinnlegg 15.7 til Åmås\' analyse av «Kultur-Norges nye maktstrukturer» (Aftenposten), som han betegner som gammelt nytt: «Alle som gidd å følgje litt med i norsk kulturpolitikk, har visst dette i årevis». Det som Arnestad og hans medsammensvorne har vist i årevis, er at «Kultur-Norges maktstrukturer» håndheves og utøves av byråkratene i Kulturdepartementet. Men er dette en adekvat forklaring, Arnestad? I din fremstilling uttrykker du jo en avstand til en slik forklaring. Du sier for eksempel at de «borgarlege partia set partileiarene sine til bi-jobben med å liksomstyre det vesle kulturdepartementet, medan Arbeiderpartiet har betrakta departementet som politisk uviktig».

FREMSTILLINGEN ER direkte misvisende, i henhold til at makten ligger hos byråkratene i Kulturdepartementet, av den enkle grunn at du undergraver dets eksistens. Denne selvmotsigelsen er et utfall av at du ignorer det du imidlertid selv antyder i fremstillingen: Hvordan den konstituerte makten, som ligger i det politiske system, spiller inn på «kulturpolitikken». Det er det politiske system som holder «kulturpolitikken» nede, latterliggjør og umyndiggjør Valgerd Svarstad Hauglands opptreden i det offentlige. «Kulturpolitikken» må derfor betraktes ut fra dets korrelasjon til det politiske system, kun da har vi muligheten til å avdekke «Kultur-Norges maktstrukturer».Det politiske system fremstår i tospann med det økonomiske system. «Kulturpolitikken» blir dermed et offer for en rasjonelt organiserende samfunnsinstitusjon, som opprettholder en kynisk byråkratisering. En innsikt i «Kultur-Norges maktstrukturer» krever derfor en forståelse av det politiske system. En forståelse av hvorfor politikerne handler som de gjør, hvilket systems betraktningsmåte, som i en gitt situasjon er blitt aktualisert.