Kultur i valgkampen?

Kulturpolitikk uten kobling til samfunnssyn er meningsløst.

I EN DEBATTARTIKKEL i Dagbladet mandag 8. august kommer danske Anders Beyer inn på en del av de endringene som har skjedd i det danske kultur- og samfunnslivet de siste årene; en ideologisk høyredreining. Han viser til et søvnig kunstmiljø som ikke har greid å reagere, samtidig som den dansk kulturministeren effektivt har skåret overføringer til kulturen inn til beinet. Beyer har flere gode poenger. Siden vi nå står foran et stortingsvalg, vil jeg fortsette der Beyer slutter, nemlig der hvor han peker på at det ikke er så klokt å holde kulturpolitikken utenfor valgkampen. Spørsmålet er hvorfor det er så vanskelig å snakke om kultur i forbindelse med en valgkamp? Henger det sammen med at politikerne selv ikke klarer å svare på hvorfor det er viktig at vi har en kulturpolitikk i Norge?I 1987 ga Margaret Tatcher et intervju til Women,s Own magazine hvor hun kritiserer menneskenes hang til å stille krav til samfunnet. Hun sier: «De overlater problemene sine til samfunnet. Men vet du? Det fins ikke en sånn ting som samfunn. Det fins individuelle menn og kvinner, og det fins familier»

TATCHERS SYN er nok ikke det mest vanlige synet på samfunnet, men likevel: Problemet med å gjøre kulturpolitikk til en sak i valgkampen er at det virker som om politikerne ikke ser at kultur fordrer et samfunnssyn. Et syn som peker på at vi satser på mer enn menn og kvinner og familier. Et helhetlig samfunnssyn, som konkretiseres idet vi begynner å diskutere kommunikasjon, infrastruktur, utdanning, helse, omsorg, demokratiske institusjoner og nødvendige møteplasser. I den politiske debatten er det sjelden noen peker på at kunst- og kulturliv er et uttrykk for hvordan et samfunn prøver å forstå seg selv, slik Anders Beyer gjør i sin artikkel. Når de politiske valgene skal gjøres, snakker ikke politikerne om kunstens plass i et samfunn som tilstreber selvinnsikt, fordi fellesskapet og det enkelte individ i fellesskapet er avhengig av denne selvinnsikten. Kunst blir pynt, selv om det ikke er det som er politikernes intensjon, og pynt går det ikke an å gjøre til en valgkampsak. Våre politikere, det være seg de grønne eller røde eller blå, forestiller seg ikke at kulturpolitikk fordrer et samfunnssyn. Kultur og næring er imidlertid et populært begrepspar for tiden. En tilsynelatende udiskutabel kopling. Det er ikke lenge siden det forelå en tjukk stortingsmelding med nettopp tittelen Kultur og næring. Jeg skal ikke avvise koplingen, men jeg er redd den framstår som så uproblematisk i visse sammenhenger fordi en har sluttet å snakke om hva kunst og kultur er, og hvorfor samfunnet trenger det. Vi snakker aldri om hvorfor vi ønsker et samfunn, det kunne vel ikke skade? Politikerne burde i det minste klare å forklare hvorfor det er naturlig å kople kunst (det som handler om samfunnets selvforståelse, dets selvkritikk og mulighet for erkjennelse) til næringspolitikk, men ikke til et samfunnssyn!

I MIN BRANSJE snakker vi ikke så ofte om høyredreiningen i kultur- og samfunnsliv, men vi snakker så definitivt om en liberalisering av bokpolitikken. Gjennom ny bransjeavtale og statens inngripen for å gjøre den nye avtalen mer markedstilpasset enn den forrige, overlater beslutningstakerne deler av det som tidligere ble betraktet som landets kulturpolitikk til private aktører. Det er ikke så overraskende den borgerlig regjeringen som har ivret mest for denne utviklingen. Mens politikere i det rødgrønne regjeringsalternativet ser ut til å mene at dersom de kommersielle aktørene i denne næringen, bokhandlerne, forleggerne og bokklubbene, ønsker en liberalisering, så blander ikke politikerne seg inn. Dersom de i motsatt fall skulle ønske en sterkere kulturpolitikk, setter politikerne seg ikke imot det, heller. Det er overraskende når politikere overlater til markedsaktører å bestemme i hvilken grad det skal være nødvendig med en offentlig politikk på et område eller ikke. Holdningen må henge sammen med at kulturen ikke koples til synet på hva slags samfunn vi skal ha, men i stor grad til næringspolitikk. Min oppfordring til det rødgrønne regjeringsalternativet er at de klargjør sin kulturpolitiske forankring mer enn den sittende regjering har gjort. Hvordan vil de rødgrønne sørge for at ikke næringspolitiske interesser og moderniseringsideologi tar kulturpolitikkens plass?

SÅ ER SELVFØLGELIG spørsmålet: Sitter kunstnerne/forfatterne på sidelinjen og sover uten å kunne reagere før radikale endringer allerede er gjennomført i kulturpolitikken? Før innføringen av en ny bokpolitikk i Norge pekte mange forfattere på at denne politikken kom til å føre til billigere bestselgere, men at annen litteratur godt kunne bli dyrere, noe som igjen ville føre til at bredden i litteraturen ville bli vanskeligere å opprettholde. Det var ikke vanskelig å høre oss. Men vårt syn påvirket ikke det endelige resultatet: Bokpolitikken skulle liberaliseres. Ingen ville diskutere om samfunnet vårt eventuelt mente seg tjent med en smalere og mer bestselgerorientert litteratur. Tanken om at dette ble feid under teppet. To-tre måneder etter innføringen av ny bokavtale kan en lese i avisen (Stavanger Aftenblad): «Bestselgerne er blitt billigere. Men de andre bøkene kan fort koste mer, mener Den norske Forleggerforening». Kommer den nye bokpolitikkens forkjempere nå til å si: Men ingen kan vite om dette vil føre til lavere salg av de mindre synlige og dyrere bøkene? Innføringen av en ny bokpolitikk i Norge er ikke et uttrykk for søvnighet blant kunstnerne. Det er et uttrykk for at det ikke er kunstnernes meninger som tas til følge.

EN KULTURPOLITIKK baseres på bevisstheten om at en har et annet samfunnssyn enn Margaret Tatcher. Og hvis kulturpolitikken ikke skal bli tilfeldig og uten noen rød tråd, må den ses i sammenheng med hvordan en tenker om hele samfunnet. Skal vi ha biblioteker, så må vi satse på bibliotekene, og forstå hva de betyr i et fellesskap, ikke sakte men sikkert bygge dem ned slik at de blir mindre og mindre attraktive for brukerne. Skal vi ha en sterk norsk litteratur, så må vi ha en litteraturpolitikk, og ikke glemme hvorfor. Oppfordringen går med andre ord særlig til det rødgrønne regjeringsalternativet om at de tydeliggjør sine kulturpolitiske valg og begrunnelsen for dem!