Kultur-kannibalisme

Nord-Norge eksporterer nå kultur til Sør-Norge og betaler dyrt for et gløtt av den i hjemlige fjæresteiner.

Full av forventning dro jeg fra et skrapa kulturbudsjett lenger nord til kulturkommunen i Nordland. Jobben var å drive kommunal kulturell gjødselspredning. Forunderlig nok var det ikke mer kulturell velstand å lese ut av budsjettet jeg kom til enn det barberte jeg dro fra. Den som skulle fylle gapet mellom store vyer og den nakne sannhet, viste seg å være kulturbyråkraten. Jeg har derfor bodd på kulturkontoret et års tid. Det er som å svømme i en pirajastim. Det kommer ustanselig en eller annen liten fisk og glefser til seg en kulturell bit.

Alt er «kultur» - også det andre vil kvitte seg med. Av en kulturbyråkrat i kulturkommunen forventes personlig og glødende interesse for alt fra skyting via lefser til hekling, teater og verneverdige bygg. Du skal delta på dugnader, medlemsmøter, arrangementer osv. «Du jobber jo med kultur.» Kulturtilsatte har ikke behov for fritid. Har du knapt sett ungene på 14 dager, kan de tas med på dugnad. Dersom jeg velger å spille ludo med ungene, betyr ikke det at jeg er prinsipielt mot at Hulda slår nupereller og Andor skyter med pistol i sine lag. Men det oppfattes slik. Det er nærmest kulturfiendtlig å ta ferie. Ordfører og andre lover i yr popularitetsiver kulturtjenester i øst og vest. Kultur er det billigste de kan by på. I utkantkommuner tygges kulturtilsatte rå. To blei spist i kulturkommunen siste år - og sju de siste ti åra.

Kommunestyret fatta et vedtak om å framstå som kulturkommunen i Nordland. Kultursatsinga begrensa seg foruten vedtaket til ei fiffig annonseheading. Troen på egne vedtak grensa til det blasfemiske («Bli kultur, og det blei kultur»). Budsjettkroner og stillinger var ikke med i pakka.

Kultur trengs i nedgangstider, men lokalpolitikere har dessverre andre motiv når kultur blir redningsplanka for bankerotte kommuner. Satt opp mot sjukehjemsbygging og kondemnable skoler er kultur billig - og det er sponsorer der ute. Kultur betyr alt og ingenting (særlig det siste). Kranglevorne politikere som ellers bites rundt tomme krybber, kan enes om en vassen og uforpliktende kulturformulering.

Kulturkommunen har festival. Det er den siste krampetrekningen fra utkantkommuner som nesten er strupt. Festivaler skal sette dem «på kartet», som det heter. Vips skal de oversvømmes av turister, hjemvendte urinnvånere og byfolk. Festivalen vår har en tradisjon, men minner i dag mest av alt om en gammel, feit kalkun.

Folk har fortalt om artister som bergtatt av natur og midnattssol betrakta honorar som underordna. Jeg har hørt om dugnadsånden, alt blei gjort gratis. Det var sånn. Men det er historie. Festival-Norge har eksplodert. Det kryr av festivaler. De «heite» festivalnavnene halser fra det ene til det andre og sitter ikke i fjæra og nyter midnattssola. De skal kjøres til flyplassen. Regelen er ikke privat overnatting i naturskjønne omgivelser. De har kontraktfesta femstjerners hotell. De ser mye fjord og fjell - og noe midnattssol i Festival-Norge. Natur gir ikke rabatt. Dette er butikk, og kosen har ingen sjølsagt plass i butikken. «Gammeldags» dugnad er også historie. Dugnad for kommunen i dette tusenåret koster. Lag og foreninger tar seg betalt for jobben. Offentlige tilskuddsordninger barberes, og de trenger penger.

Hvem definerer innholdet og omfanget? Ordførere sier mye (men bærer aldri en stol), og lokalavisene ytrer sitt. Vi skjønner at noe vil være ørn på glideflukt, men er bare en feit, pensjonert kalkun.

Vi har f.eks. lokalavisjournalister som nok egentlig drømmer om å vifte med pressekortet i Oslo Spektrum og treffe Eric Clapton på in-sted nær Karl Johan. Det nærmeste de kommer drømmen er et landsens konsertlokale og kommunal servering. Lykken er en A-kjendis. Kommer ikke Muhammed til berget, må berget flyttes til Muhammed, tenker lokalavisas utsendte og tar til orde for mange «heite» artistnavn med mye trøkk i. Bladfyker og andre higer etter å koseprate i lokale omgivelser med de vi ellers ser i Se og Hør, og få det på prent i avisa.

Tross lyster der ute så er det også andre oppgaver som skal utføres på et kommunalt kulturkontor. Det er en fulltidsjobb i seg sjøl. Fjell skal flyttes i tillegg. Ifølge lokalavisa blei bare en mindre knaus, som ble sett av 3000, flytta til siste festival. Det krevde allikevel vel et årsverk av bemanninga på ca. 1 = stilling. Det blei flytta mye fjell på fritida! Så blei bemanninga redusert samtidig som det blei tatt til orde for mer trøkk neste år både i avisa og kommunens egen årbok. Prisen er her mindre interessant, men vil bl.a. være fortsatt utskiftning av kulturtilsatte. Du kan glemme ferie, fritid og familie fra mai til august. Og resten av året jobber du overtid for å komme i mål med jobben som kulturbyråkrat. I IT-bransjen høster en økonomisk på en slik arbeidsstil, men ikke som kommunal kulturbyråkrat. Kultur er kos.

Festivalene gror opp som paddehatter. For de som vil ha fenomenet klasseskille anskueliggjort bedre enn Ap greier, er de verdt et studium. Med noen unntak er regelen at lokale maur adlyder rikskjendisenes minste vink. Det er kontraktfesta. Det er øl, vodka, måltider à a carte og femstjerners hotell også. Det er et stykke fra femstjerners hotell og à la carte til de hjemlige fjæresteinene, men vi gjør så godt vi kan i vår iver etter å ikke virke provinsielle. Vi er en lett match for drevne impresarioer og artister. Det er nærmest en glede å betale overvekta for ferieutstyret - om de også ferierer i våre strøk. Vi står klar med leiebiler, laks og vafler. Ingen skal beskylde oss for å være kjipe. Etterpå skraper vi fra mikroskopiske kulturposter.

Den som omgås kjendiser må virke betydningsfull = urban = ha det travelt. Det er for eksempel noe patetisk når den lokale bladfyken, som pga. fergetidene har venta ei time på yttersida, kommer styrtende inn akkurat når artisten entrer scena, ser seg til høyre og venstre og forhører seg høylytt om hvor det er reservert plass til pressa (i beste fall to stk.).

Lokalavisene er nesegruse i forhold til lokale størrelser som er nærmere stjernehimmelen og Oslo Spektrum enn noen i redaksjonen kan drømme om - og tilsvarende fulle av forakt for det amatørmessige og ubetydelige på bygda. Men bladfyker med store, bankende hjerter for de store bør også forstå at for å fostre de store må det gis plass for det amatørmessige og «ubetydelige». Den sikreste veien til berømmelse er ikke å bli driti ut i avisa i startfasen. La oss håpe mannskoret fra Berlevåg har innleda en ny æra for amatører i nord!

Er det viktigere enn alt annet å bli «satt på kartet»? Da lengter jeg intenst tilbake til 70-åras kulturbølge i nord. Vi har da et problem som er større enn festivalunderskudd og manglende trøkk. Vi har en katastrofalt dårlig tro på egne verdier - den drukna i jappetid og gikk over i apati. Vi er kanskje ved sakens kjerne. Kultur gir også sjøltillit. Men kulturbudsjettene har altfor lenge vært kommunenes salderingspost. Den nye kommuneloven resulterte i landsomfattende kulturmassakre. I fjordhollan satt vi igjen med parabolen.

Årets festival i kulturkommunen hadde bare artister fra Nord-Norge. De fleste bor i Oslo. Før i tida solgte nordlendingene fisken billig i Bergen og betalte dyrt for varer de tok hjem. Profitten blei igjen sørpå. Nord-Norge eksporterer nå blant annet kultur til Sør-Norge og betaler dyrt for et gløtt av den i hjemlige fjæresteiner. Sammen med andre festivalarrangører subsidierer vi det urbane kulturlivet i Sør-Norge, flyselskapene, impresarioene, hotellene m.m. En periode kom kulturen også den andre veien. Da stakk Riksgalleriet, Riksteatret, Rikskonsertene m.fl. innom. De er nå markedstilpassa og drar til Bodø, Harstad og Tromsø som har kulturhus og Steinway-flygel. Eller de er i New York eller Tokyo på oppdrag fra UD. I fjordhollan spiser vi kulturbyråkrater og selger kaker og lodd for å skrape sammen til smulene fra de rikes bord og fly dem nordover. Staten gir ikke kulturelt kosttilskudd til utkantstrøk, og kommunale pengekister er bånnskrapa. Men festivaler, det vil gamle Norge ha - med mer trøkk i enn i fjor!