Kultur og læring

UTDANNINGS-

og forskningsminister Kristin Clemet diskuterer med Gudleiv Forr i Dagladet for tiden. Det er en interessant debatt som bidrar til å kaste lys over vesentlige sider ved den sittende regjerings utdanningspolitikk. Og det kan vi nok trenge, for hver gang Clemet lar seg provosere til å forklare og begrunne sine veivalg, oppstår noen nye spørsmål. For selv om ministeren utvilsomt er opptatt av å utforme en tidsriktig skolepolitikk, er det ikke alltid like tindrende klart hva hun egentlig mener at en slik politikk innebærer.

La oss legge til grunn at en modernisering av skolepolitikken ikke bare kan gjelde skolens organisatoriske strukturer, men at den også må rettes mot skolens profesjonelle objekt, lærernes kjernekompetanse, undervisning og læring. Da kommer man uvegerlig, enten man vil eller ikke, inn på spørsmål som handler om kunnskap og læring.

I Dagbladet 26. august snakker ministeren varmt for sitt skolepolitiske manifest, Stortingsmelding nr. 30 (2003-2004): «Kultur for læring». Ryktene sier at det er mange som har skaffet seg denne meldingen. Det er bra. La oss også håpe at de leser den grundig.

På meldingens første side blir det sagt at det trengs et systemskifte i måten skolen styres på, og vi bør alle sette oss inn i hva slags utdanningspolitisk systemskifte det er politikerne våre ønsker. Eller prøve å forstå det, for helt tydelig er det neppe.

Jeg vil derfor her benytte anledningen til å ta opp en side ved den sittende regjerings utdanningstenkning som jeg synes er grunnleggende uklar.

ETTERSOM MELDINGEN

har fått den humanistiske tittelen «Kultur for læring», har jeg lest den inngående med henblikk på å se om meldingen har et kultursyn eller en definisjon på læringskultur. For det andre har jeg lett etter hva som er meldingens oppfatning av hvordan læring skjer og hva kunnskap er.

La meg alt her slå fast at på dette punktet tåler meldingen knapt enkel språkbruksanalyse eller nærlesing. Den faller som en stein til marken. Når offentlige dokumenter nå er elektronisk tilgjengelige, kan enkle søk på nøkkelord raskt bidra til å avsløre det «egentlige» budskapet i en tekst, uansett hvor godt pakket inn i fraser og floskler det er. Det blir enklere å finne ut hva som sies, eller kanskje først og fremst hva som ikke blir sagt.

NÅR VI I DETTE TILFELLET

kommer ned til tekstens grunnfjell, viser det seg nemlig at det verken finnes interesse for kultur eller læring i meldingen, bare for opplæring og styring av utdanningssektoren. Sånn sett hadde en vel så dekkende tittel på meldingen vært «Kultur for styring».

De siste tiårene har det internasjonalt foregått omfattende og til tider hissige debatter om kunnskapens former og betingelser i vår tid. Dette er diskusjoner med stor betydning og relevans for utdanningspolitikken. Hva som til enhver tid skal være gyldig kunnskap, spørsmål om hvordan kunnskap utvikles og spres henger også nøye sammen med hvordan vi tenker oss at læring skjer. I en stortingsmelding som tar mål av seg til å omhandle kultur for læring ville man forvente at disse debattene som føres av høyt profilerte internasjonale forskere ble reflektert eller i det minste nevnt.

Men nei. Meldingen ofrer ikke forholdet mellom kunnskap og læring i utdanningssektoren så mye som et lite underavsnitt. Etter å ha lett lenge og vel etter meldingens syn på dette forholdet, er det nærmeste jeg kommer en definisjon følgende formulering på side 9: Det er «fagene og arbeidet med dem som er møtestedet mellom grunnleggende ferdigheter og dannelse.» Les det en gang til og tenk over hva det egentlig er som her blir sagt: Arbeidet med faget er møtestedet mellom ferdigheter og dannelse. Hallo?

JEG HAR SATT I SVING

opptil flere professorer og ca. 400 lærere som alle velvillig, men noe forgjeves har prøvd å hjelpe meg med å finne ut hvordan dette egentlig skal forstås.

Vi har alle våre mistanker om hva det underliggende budskapet er, men likevel. Helst vil vi ikke tro at det dunkelt sagte også er dunkelt tenkt. Arbeidet med fagene er møtestedet, leser vi. Det høres unektelig litt merkelig ut at arbeidet med et fag kan være et møtested. Møtesteder trodde jeg var forbeholdt menneskelig interaksjon - at det var snakk om relasjonelle og kulturelle aktiviteter. Steder vi møtes for å snakke sammen, fortelle historier, utveksle informasjon, innvies i kulturprodukter, lære noe eller arbeide med fag, for den saks skyld.

Det aller merkeligste i denne formuleringen om læring er kanskje likevel det rungende fraværet av en lærer. At læreren er fraværende betyr neppe at eleven helt alene skal utvikle dannelse og ferdigheter i sitt møte med faget, ettersom læreren ellers i meldingen flere steder fremheves som den som har størst betydning for elevenes læring: «All forskning viser at læreren er skolens viktigste ressurs.» (s. 16). Men hvor er læreren i denne sammenhengen? På eller utenfor møtestedet mellom dannelse og ferdigheter?

JEG TROR

forståelsen som avslører seg i denne formuleringen er at læring er en slags lineær prosess som bygger på følgende forutsetninger: Det er læreren som er kunnskapens budbringer. Lærerens undervisning skal motivere eleven til å arbeide med faget, og i denne prosessen oppstår dannelse og ferdigheter som biprodukter. I bunn og grunn henger dermed Storingsmelding nr. 30 (2003-2004) fast i en alderdommelig oppfatning av kunnskap som noe som så å si kan utvikles utenfor eleven. I denne svært tradisjonelle tenkningen handler læreprosessen om at kunnskap skal føres inn i eleven av lærere som er ambisiøse på elevenes vegne, for å bruke meldingens eget språk. Man har rett og slett ikke tatt inn over seg at utviklingen av kunnskapssamfunnet også har medført en utvikling i vår forståelse av hvordan læring skjer.

SÆRLIG PROBLEMATISK

blir dette fordi meldingen også slår fast at den enkelte skole skal bli en lærende organisasjon: «Skolen må selv være en lærende organisasjon» (s. 3). Det høres så besnærende enkelt ut, men hvordan skolen skal gå frem for å bli en lærende organisasjon blir fortiet.

Internasjonalt finnes det vidt forgrenete forskernettverk innenfor disiplinen organisasjonslæring. Det er skrevet tonnevis av bøker og artikler på dette ganske så komplekse, tverrfaglige feltet. Alle er enige i at læring vanskelig kan reduseres til spørsmål om teknikker eller metodikk. Dette er imidlertid forskning som meldingen verken viser til eller viser kjennskap til, men bare velger å neglisjere. Hvorfor?

SKOLENE SKAL

altså utvikle en kultur for læring og bli lærende organisasjoner under et regime som verken har et gjennomreflektert syn på læring eller et minimum av innsikt i kunnskapsteoretiske problemstillinger. Denne regjering har levert en stortingsmelding som presterer å snakke om kultur uten å nevne læring og læring uten å nevne kultur. Det Kultur for læring først og fremst argumenterer for, er betydningen av å måle hva ungene våre lærer på skolen. Hva disse målingene har med kultur å gjøre, er imidlertid litt uklart. Eller kanskje Clemet kan forklare?