Kultur og næring, - klima for skaperkraft

JAKTEN PÅ DEN gode ide er en viktig idrett i de vestlige økonomier. Ustanselig krav til fornyelse og omstilling fordres det en større grad av lekenhet i alle skapende prosesser enn det vi så langt har vært vant til. Kombinert med velferdssamfunnets forbruksmønster, med stadig større bruk av kulturlivets produkter, har dette gitt støtet til et av tidens mantra innenfor kulturpolitikken, nemlig: «kultur som næring». Dette er et fruktbart og spennende tema å arbeide med. I dagens debatt kan det imidlertid være nødvendig å minne om at vi i denne sammenhengen arbeider ut fra næringspolitiske hensyn, og at de virkemidler vi eventuelt vil bruke ikke må komme til erstatning for de som gis med kulturpolitisk begrunnelse. Denne påminnelsen er til alle de innenfor kulturlivet som setter næringsargumentet inn i den alminnelige debatten om behovet for økte midler over kulturbudsjettet. Skal vi lykkes i arbeidet med en politikk for «kultur og næringsliv» er det nødvendig å spille ballen over på den næringspolitiske banehalvdel. I dag drives debatten av kulturlivets aktører, næringslivet er så godt som fraværende - det er til ettertanke.

De kulturbaserte, eller kreative, næringer, representerer i dag en betydelig sysselsetting og er en viktig faktor i økonomien. Tre og en halv prosent av BNP og anslagsvis 80 000 sysselsatte forteller om et område som eksempelvis er større enn nærings- og nytelsesindustrien. Når vi diskuterer vårt lands fremtidige verdiskaping ligger ofte fokuset på udanning og forskning. Dette er selvsagt riktig, men vi trenger også et klima for den skaperkraften som springer ut fra det irasjonelle, lekenheten og den manglende logikk. Dette er kunstens arena og kulturlivets kompetanse. I flere land ser vi en gryende erkjennelse av dette. Eksempelvis var den meget betydelige satsing på kunst og kultur ved tusenårsskiftet i Storbritannia direkte begrunnet med visjonen om at landet skulle hevede seg som kreativ stormakt i den nye årtusen.

FOR NORGES DEL er utfordringen formidabel. Som høykostland baserer vi oss på at fremtidens velferd skal bygges på høy kompetanse og gode ideer. I et land med gjennomgående små miljøer er dette en betydelig utfordring som krever maksimal utnyttelse av den hjernekraften vi har tilgjengelig. Konkurransen skjer med aktørene fra de store markedene, det betyr at vi må utvikle vår kompetanse mer effektivt enn konkurrentenes. Det er derfor en viktig diskusjon regjeringen inviterer til prisverdig gjennom stortingsmeldingen om «Kultur og Næring».

Meldingen forteller oss at vi står overfor et meget sammensatt felt. Høringene og de mange innspillene som har kommet under behandlingen bekrefter dette. De forskjelligste problemstillinger sauses sammen og det meste synes å være næring når man bare vil det slik. Utgangspunktene er vidt forskjellige. Bransjer som bokbransje, film, media og reklame er allerede vel etablert. Disse har selvsagt helt andre utfordringer enn de vi ser når det eksempelvis blir spørsmål om koreografi kan brukes til mer enn ballet, eller om samtidens billedhuggere kan være til nytte for utvikling av nye produkter innenfor lettmetaller eller plast. Atter andre handler om utvikling av reiseliv, eller om lagbygging med bedriftenes ansatte.

I ET SÅ VIDT uryddig felt som det vi her står overfor må den viktigste oppgaven nå være å få i gang gode prosesserer der kulturfeltet og næringslivet naturlig utveksler erfaringer og bygger ut en praktisk fundert kontaktflate. Bare gjennom praktisk arbeid om konkrete målrettede prosjekter vil noe skje. Det samarbeidet vi er ute etter kan ikke vedtas av en politisk myndighet, det må vokse nedenfra fordi aktørene som er med, dvs kulturarbeidere og næringslivsfolk, ser nytten av det. Et i øyenfallende problem i denne sammenheng er mangelen av naturlige arenaer der kunst og næring møtes i praktisk arbeid.

Rundt om i landet har man mange steder ønsket å gjøre noe med nettopp dette. Vi ser blant annet fremveksten av næringsparker der kreative bedrifter og kunstnere inviteres til fysisk samboerskap. Verftet i Bergen og Tou scene i Stavanger er gode eksempler på det. Vi ser også gode eksempler på inkubatorvirksomheter i randsonen av høyskolene våre. Eksempelvis Lillehammer kunnskapspark som arbeider med nettverksbygging og konkrete etableringer med utgangspunkt i film og TV utdanningen på Høyskolen i Lillehammer. Dette er viktige initiativer som bør utvikles videre.

IMIDLERTID BØR VI også ha som ambisjon å få til en bredere anlagt prosess for å styrke båndene mellom kunst og verdiskaping. Kort og godt utvikle et bedre klima for skapende arbeid i vårt land. Forutsetningen for å lykkes er at næringslivet har et sterkt eierskap til dette. Høyre har derfor, i forbindelse med behandlingen av Stortingsmeldingen , tatt til orde for at vi i Norge bør utvikle en sterk Kultur- og næringslivsorganisasjon. De viktigste eksemplene fra andre land er «Arts and business» i Storbritannia og «Arbeitskreis kultur sponsoring» i Tyskland. Sistnevnte er særlig interessant fordi virksomheten så vidt vites ligger under arbeidsgiverorganisasjonen i Tyskland. Hva om NHO tok ballen og ble med i et løft også i vårt land? I Norge har vi en god begynnelse i foreningen «Forum for Kultur og Næringsliv». Her er en rekke bedrifter med, eksempelvis: Simens, telenor, Hydro og Varanger kraft. Foreningen er en liten, men svært dynamisk virksomhet, som blant annet arbeider med rådgivning konferanser og coaching mellom kunstnere og bedrifter. «Forum for kultur og Næringsliv» har et godt utgangspunkt for å utvikle seg til det vi etterspør.

Hvorfor ikke Norsk kulturråd eller Innovasjon Norge? spør noen. Svarene er flere, men det viktigste poenget er at den virksomheten vi snakker om bør springe ut av næringslivet selv. Norsk kulturråd har som sin primære oppgave å arbeide med fordeling av kulturpolitisk begrunnede midler, og rådets besluttende organer og faglige forankring er rettet inn mot dette. I tillegg er det et godt poeng at norsk kulturliv ville ha godt av at Kulturrådet også fikk en «konkurrent», et organ som jobbet ut fra andre hensyn og med andre aktører i styrende organer. Innovasjon Norge vil også bli oppfattet som statens forlengede arm, noe som fort vil virke passiviserende på de private aktørene det nå er vitalt å få på banen. Denne organisasjonen er en viktig del av det virkemiddelapparatet som også kulturrelatert næring skal nyte godt av, men er etter min oppfatning lite egnet til å drive den type oppsøkende virksomhet vi nå har behov for.

HØYRE MENER AT mulighetene for å få til en godt utbygget kultur og næringslivsorganisasjon bør utredes. «Forum for kultur og næring» har som privat organisasjon det riktige ståsted for å utvikle den instansen vi etterspør. Man kunne begynne her, eventuelt i samarbeid med andre initiativer eksempelvis knyttet til de regionale miljøene som har vokst frem.