Kultur på offentlig kommando

Staten har fått en uforholdsmessig stor makt som premissleverandør for norsk kulturliv.

Det er ikke uvanlig å høre folk klage over den manglende filantropien i norsk kulturliv. Men helt fraværende er givergleden ikke. Fritt Ord deler årlig ut store beløp, Jens Ulltveit-Moe ga 37,5 millioner til Arkitekturmuseet mellom 2004 og 2006, og Christian Ringnes donerer i disse dager en skulpturpark til Oslo akkompagnert av hyl og skrik fra flere billedhoggere. Dessverre går disse mesenene mot strømmen.

Det finnes ingen oversikt over private bidrag i kulturlivet. For å få en oversikt kan det være fruktbart å dele bidragene i tre kategorier. Gaver og donasjoner fra privatpersoner eller bedrifter, støtte fra stiftelser og sponsing. Sistnevnte skiller seg ut med et krav om gjenytelse. Etter en slik inndeling, kan man finne ut hvor mye enkeltstiftelser, venneforeninger og rike personer gir, og hvor mye de store institusjoner får. Så har man grunnlag for et grovt anslag, for det finnes det ingen gode tall. Unntaket er Norsk teater- og orkesterforening som fant ut at deres 40 medlemmer i 2004 fikk cirka 2 prosent av sine budsjetter i sponsing og gaver. Denne mangel på oversikt og system viser at det ikke har vært høyt prioritert å øke de private donasjonene.

I Tyskland har man nå skaffet seg en slik oversikt. Der utgjør private bidrag til kulturlivet åtte prosent av de totale ressursene og andelen er økende. Men også her går kun én prosent av private gaver til kulturlivet. I vårt naboland Danmark, hvor det har vært en tradisjon for å danne private stiftelser, råder stiftelsene per i dag over mellom 300 og 400 milliarder danske kroner. Naturligvis har de en enorm påvirkning på dansk kulturliv.

Man er altså ikke helt på jordet når man konkluderer med at norsk kulturliv har et «filantropisk problem». Helt enkelt består dette i at de som har råd til det ikke ser verdien i å gi penger til kultur, og middelklassen ønsker i liten grad å donere 1000 kroner i året til kulturtilbud de setter pris på.

Nå er det ikke uten grunn at folk holder på lommeboken. Å være filantrop i Norge har ikke vært særlig inspirerende. Noen åpenbare grunner gir seg selv. Det offentlige har i alt for liten grad vært i stand til å ta vare på de gaver de har fått. Eksempler kan være Stenersen-museets samling som består av Amaldus Nielsens arvingers gave på cirka 300 bilder til Oslo kommune i 1933, Rolf E. Stenersens samling fra 1936 og Ludvig O Ravensbergs samling gitt i 1972. Alle ble gitt for å være til glede for offentligheten, men først i 1994 fikk de et museum og ble allment tilgjengelig.

I tillegg kan det nevnes kunstverk ved våre institusjoner som ikke holdes ved like, eller Langårdssamlingen som ble gitt for å berike allmennheten. For å sikre dette bekostet Langård salen hvor maleriene skulle stilles ut. Til tross for dette ble de i 2005 plassert i Nasjonalmuseets magasin. Samlingen er nå returnert etter at familien truet med å ta den tilbake på grunn av avtalebrudd.

Ytterligere grunner til at filantropien står svakt, er tradisjonen for å mistenkeliggjøre store givere for kun å ville fremme seg selv, eller å lange ut mot dem for manglende kunnskap om kultur. Til sist kan det påpekes at våre kulturinstitusjoner nok ikke er blant de beste til å påvirke rike mennesker til å bidra, og at det finnes svært få insentiver for å gi støtte til kultur i Norge. I Frankrike har man nettopp innført 90 prosent skattefritak for gaver til kulturlivet og engelske kulturinstitusjoner har et charity number som man kan oppgi i selvangivelsen for å få skattefratrekk.

Det ser ut til å være en gryende erkjennelse av at det er beklagelig at private bidrar lite til kultur. Både debattredaktør Åmås (Aftenposten 06.10.07) og kulturminister Trond Giske ønsker flere bidrag. Giske gikk så langt at han mente rikfolk som ikke bidro til kulturlivet burde ugleses. (DN 23.11.05)

KULTUR OG PENGER: «Jens Ulltveit-Moe ga 37,5 millioner til Arkitekturmuseet mellom 2004 og 2006, men han er en privat kulturgiver som går mot strømmen,» skriver Nicolai Strøm-Olsen. Foto: LARS EIVIND BONES
KULTUR OG PENGER: «Jens Ulltveit-Moe ga 37,5 millioner til Arkitekturmuseet mellom 2004 og 2006, men han er en privat kulturgiver som går mot strømmen,» skriver Nicolai Strøm-Olsen. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer

Med unntak av Åmås virker det imidlertid som de fleste som ettersøker mer private penger til kulturen, gjør det fordi de offentlige bevilgninger ikke er store nok. Den manglende kapital er dog det minste problemet.

De manglende filantroper er først og fremt et problem fordi staten blir eneste bidragsyter. Konsekvensen er at makten i kulturpolitikken ligger hos et lite antall byråkrater, eller hos kulturpersonligheter som bestemmer hvordan støtten skal fordeles. Når definisjonsmakten trues skrikes det, som da Christian Ringens lanserte ideen om sin skulpturpark.

I Danmark har det vært en diskusjon om hvorvidt det er bra at de private fondene viser muskler i kulturlivet. Den danske kulturminiser Brian Mikkelsen uttaler i den forbindelse i Information 23. februar i år: «Fondene prioriterer ofte anderledes, end vi gør i staten. Det er kun positivt, for det giver mangfoldighed og pluralisme i kulturen, at der ikke kun er én giver. Det betyder, at der kommer andre udvælgelseskriterier og andre værdier - ikke blot én opfattelse af, hvad der er god kvalitet.»

I Norge ønsker derimot Giske at private kun skal støtte opp om offentlige definerte prosjekter, som Norsk Rockemuseum, som nettopp ble tilgodesett med 38 millioner i forslaget til statsbudsjett. Kulturministeren får uforholdsmessige stor makt og han sier som Figaro i Mozart opera La Nozze di Figaro: «Hvis De vil danse min kjære greve», så får du danse etter min pipe.

Men de virkelige store donasjoner har gjerne reflektert et ønske om ikke å danse etter en pipe. Det ligger tvert i mot ofte et ønske om å gjøre noe personlig for samfunnet til grunn. Det er viljen som ligger i filantropien som arbeiderbevegelsen har vært redd for siden 1945. Derfor har man sett på gavene som annenrangs og heller ikke oppfordret til å gi.

På samme måte har det offentlige gått inn i stadig nye kulturfelt, fått inn styrerepresentanter og begynt å styre virksomheten i sin retning. I bind IV av Norsk Idéhistorie formuleres det klart. «…de såkalte kulturmeldingene, som uten sjenanse gjorde selve kjernen i det sivile samfunn til et statlig ansvar i Norge etter annen verdenskrig. Mens staten litt etter litt trakk tilbake sin kontrollerende hånd på det økonomiske feltet, invaderte statlige initiativer det kulturelle feltet så massivt og vellykket at svært får kulturaktiviteter etter hvert kan drives uten omfattende statlige støtteordninger.»

Siste eksempel er Giskes omfavnelse av rocken. På denne måten samler staten makt på private giveres bekostning. For når staten kommer inn forsvinner noe av engasjementet i det sivile samfunn, nettopp fordi det ikke lenger representerer det sivile samfunn, men statlig engasjement.

Resultatet er at staten har fått en uforholdsmessig stor makt som premissleverandør for vårt kulturliv. Den giverkultur som var i Norge frem til 1945 er blitt undergravd. Så lenge man ikke anerkjenner at det ligger muligheter til å forandre Norges kulturpolitikk gjennom private donasjoner, er det tvilsomt at omfanget av vokser. En slik erkjennelse kan vi neppe forvente av kulturminister Giske.

PRIVAT GIVERGLEDE: «Den giverkultur som var i Norge frem til 1945 er blitt undergravd,» skriver Nicolai Strøm-Olsen. På bildet vises det Fritt Ord-finansierte Litteraturhuset i Oslo.