Kultur på offentlig kommando

Staten har fått en uforholdsmessig stor makt som premissleverandør for norsk kulturliv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Det er ikke uvanlig å høre folk klage over den manglende filantropien i norsk kulturliv. Men helt fraværende er givergleden ikke. Fritt Ord deler årlig ut store beløp, Jens Ulltveit-Moe ga 37,5 millioner til Arkitekturmuseet mellom 2004 og 2006, og Christian Ringnes donerer i disse dager en skulpturpark til Oslo akkompagnert av hyl og skrik fra flere billedhoggere. Dessverre går disse mesenene mot strømmen.

Det finnes ingen oversikt over private bidrag i kulturlivet. For å få en oversikt kan det være fruktbart å dele bidragene i tre kategorier. Gaver og donasjoner fra privatpersoner eller bedrifter, støtte fra stiftelser og sponsing. Sistnevnte skiller seg ut med et krav om gjenytelse. Etter en slik inndeling, kan man finne ut hvor mye enkeltstiftelser, venneforeninger og rike personer gir, og hvor mye de store institusjoner får. Så har man grunnlag for et grovt anslag, for det finnes det ingen gode tall. Unntaket er Norsk teater- og orkesterforening som fant ut at deres 40 medlemmer i 2004 fikk cirka 2 prosent av sine budsjetter i sponsing og gaver. Denne mangel på oversikt og system viser at det ikke har vært høyt prioritert å øke de private donasjonene.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer