MER ENN 17. mai: «Er det ikke utrolig at den største kulturaktiviteten i Norge må ta til takke med å spille i idrettshaller og gymsaler?» spør artikkelforfatteren. Foto: Berit Keilen / NTB Scanpix
MER ENN 17. mai: «Er det ikke utrolig at den største kulturaktiviteten i Norge må ta til takke med å spille i idrettshaller og gymsaler?» spør artikkelforfatteren. Foto: Berit Keilen / NTB ScanpixVis mer

Kultur på idrettens premisser

Kommunene må ta inn over seg at korpsaktiviteten foregår hele året, ikke bare på 17. mai.

Min første korpsøvelse var tidlig på 80-tallet, i gymsalen på skolen. Jeg var spent på hva som møtte meg, men så også fram til å spille sammen med alle de store guttene og jentene. Salen luktet av svette og lydnivået var som i en gymtime. Foreldrene bar slagverket ned fra etasjen over, for det ikke var noe lagerlokale i nærheten av salen. Noen av musikantene lekte med en ball som lå igjen fra siste gymtime. Det var et sant kaos fram til dirigenten kom og tok salen. Med myndig stemme og klare meldinger fikk han orden på musikantene. Baller ble gjemt bort til pausen og alle fant fram instrument, stoler, notestativ og noter. Vi roet oss ned og øvelsen kunne begynne. Dette var starten på en lang karriere i korpsbevegelsen.

Mitt første møte med voksenkorps kom tre eller fire år seinere. Korpset øvde i gymsalen på naboskolen. Siste deltaker på treninga i forkant gikk ut mens vi satte ut stoler. Også her var det mye støy i forbindelse med oppstarten. Øvingslokalet var tilpasset idrett ikke musikk. Akustikken var dårlig og gjorde at vi måtte jobbe mye for å få god balanse i korpset. Dirigenten var tubaist i divisjonsmusikken. Han var utrolig kunnskapsrik og klok. Korpset spilte vanskelig musikk, som utfordret oss unge. Det likte vi. Jeg husker godt eldste mann på horn. Han var virkelig gammel, nesten 60 år. I dag, i en alder av 93, spiller han fortatt i korpset.

Valget var lett da jeg skulle begynne på videregående skole. For en musikkinteressert ungdom var det ingen alternativ til musikklinja. Gleden var stor da jeg fikk brevet om at jeg hadde kommet inn. Tre fantastiske år lå foran meg. I gymsalen på skolen, også kalt auditoriet, spilte vi konserter og satte opp musikaler som «Cats», «Hair» og «Les Misérables». Akustikken i rommet var helt håpløs. Det var veldig vanskelig å få til god lyd når vi hadde konserter der. Da salen ble bygget, ble det ikke tatt hensyn til at musikkelevene skulle øve og ha konserter der. Det var mulig å dele salen i to slik at musikkelevene kunne øve på en side og idrettselever kunne trene på den andre siden. Øvelsene ble da akkompagnert av ballspark, rop og gymsko, som skrek i møtet med gulvet.

KRONIKKFORFATTER:  Karsten Selseth Landrø, daglig leder i Norges Musikkorps Forbund, Trøndelag og Nord-Norge
KRONIKKFORFATTER: Karsten Selseth Landrø, daglig leder i Norges Musikkorps Forbund, Trøndelag og Nord-Norge Vis mer

Etter videregående fulgte studier ved universitet og konservatorium. Parallelt med studiene dirigerte jeg hele tiden korps. Min debut som korpsdirigent var på en skole langt ut på landet. Jeg kjørte de ti milene fra byen hver fredag, for å dirigere en gjeng med flotte barn og unge. Jobben med å holde styr på over 30 barn og unge var vanskelig for en som bare var 19 år. Lydnivået ble ofte høyt i gymsalen der vi øvde. Musikantene var jo vant til at i dette rommet var det lov å lage masse lyd. Bevisstheten om at dette var korpsøvelse og ikke gymtime satt ikke like godt hos alle.

Gleden med å spille og undervise gjorde at jeg sammen med gode venner reiste rundt til korps over store deler av Norge. Overalt møtte vi glade barn og ungdommer som var motivert for å spille. Når vi hadde slike seminarer, avsluttet vi alltid helga med en konsert for foreldrene i gymsalen. Ingen av skolene vi var på hadde et lokale som var tilpasset den aktiviteten vi drev med. Aldri ble vi tatt imot og vist et rom med god akustikk hvor vi kunne øve med musikantene. De eneste lokalene som var store nok for korpsene var gymsalene, og de er ikke bygget for å spille i.

Sammen med to andre musikere lagde jeg midt på 90-tallet et konsertprogram for Rikskonsertene. Programmet bygget på et samarbeid med skolekorpset på de skolene vi skulle besøke. Vår idé ble godt mottatt. I løpet av to måneder hadde vi besøkt alle skoler i vårt fylke, drukket kaffe på alle personalrom og spilt konserter i alle gymsaler. Ikke engang som profesjonell musiker får du spille i et egnet lokale. Alle våre 120 konserter ble spilt i gymsaler.

Er det ikke utrolig at den største kulturaktiviteten i Norge må ta til takke med å spille i idrettshaller og gymsaler? Hvert år starter 10 000 barn i norske skolekorps. 1, 4 millioner nordmenn har eller har hatt en relasjon inn i et korps. Vi er verdensmestere i korps her i landet, men ingen kommuner har tatt inn over seg at denne aktiviteten foregår hele året, ikke bare 17. mai. Vi trenger øvingslokaler og konsertlokaler som er tilpasset vår virksomhet. Det holder ikke å tilby et rom tilpasset idrett. Vi trenger hus og rom for kultur.

Jeg er nå blitt far til tre og er en stolt korpspappa. For to år siden fulgte jeg min datter til første øvelse med skolekorpset. Øvelsen var i gymsalen på skolen …

Følg oss på Twitter