INGEN GARANTIER: «Min sponsor får ingen garantier. På samme måte som jeg som forfatter aldri har hatt noen garantier, verken for at jeg vil kunne skape god litteratur eller leve over skandinavisk fattigdomsgrense», skriver Sara Azmeh Rasmussen. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
INGEN GARANTIER: «Min sponsor får ingen garantier. På samme måte som jeg som forfatter aldri har hatt noen garantier, verken for at jeg vil kunne skape god litteratur eller leve over skandinavisk fattigdomsgrense», skriver Sara Azmeh Rasmussen. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpixVis mer

Kulturarbeider søker mesen

I århundrer har musikere, malere, skulptører, dansere, lyrikere, forfattere og andre kulturarbeidere måttet bli klienter for adelige og kongelige, nikke, bukke og smiske for makten.

Debattinnlegg

På grunnlag av den politiske plattformen for en ny regjering, utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, søker jeg, en kulturarbeider innenfor et felt som ikke nødvendigvis bidrar til å styrke identitetsfølelsen og tilhørigheten gjennom «vår» kulturarv, om en sponsor.

Oppmuntret av den nye regjeringens tydelige fokus på å integrere innvandrere, ikke bare i arbeidslivet, men også i kulturlivet, kaster jeg meg på den friske, blå bølgen. Som innvandrer har jeg oppfylt det første kravet til norskopplæring, understreket allerede i det andre avsnittet i den korte delen i dokumentet som omhandler kultur. Som kulturell muslim kan jeg derimot ikke love å levere et tradisjonelt kulturelt tilskudd til «vår» kulturarv. Det skyldes ikke manglende interesse i det særnorske, eller en spesiell interesse i det muslimske, syriske eller arabiske, men simpelthen at jeg, i en kulturell sammenheng, er å regne som en grenseskikkelse.

Grenseskikkelser er for øvrig ikke spesielt gode i matematikk. De liker dårlig å bli plassert på et skjema, og er som regel dårlige eller lite interesserte i å gjøre et regnestykke. De er flinke med dansetrinn, farger, former, ord og noter, men sjelden tall og pluss og minus. Så når den nye regjeringen vil «vektlegge kultur som næring … og styrke mulighetene for entreprenørskap i kultursektoren», er det sikkert flere enn meg som innser sine begrensninger. Når jeg bruker kunstneriske uttrykk for, blant annet, å protestere mot forbruker- og profitt-mentaliteten, kan jeg ikke gjøre disse uttrykkene til et produkt, som skal markedsføres, konsumeres og generere profitt. Det kan bli et vanskelig stykke kunst. Derfor søker jeg en velgjører og beskytter som kan kompensere for min utilstrekkelighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som setter meg på denne tanken er utvetydige, nye krav til de av oss, som utvilsomt er mye dummere enn gjennomsnittet, da vi har valgt kultur som levebrød. Den nye regjeringen vil stimulere til en gaveforsterkningsordning, privat sponsing og implisitt en individuell, aktiv jakt etter slike finansieringskilder. Det må skje raskt. For offentlige midler kommer snart til å bli sugd ut av kulturbudsjettet og puttet inn i sement, asfalt, olje og gassnæringer. Fortsatt vekst er tidens motto. Fremtidens pil peker ikke bort mot en horisont i duse, lyse farger, men vertikalt og skarpt opp mot en stadig tettere, grå, skydekke.

Å si at den nye utviklingen har kommet overraskende på meg blir en sterk overdrivelse. Gjennom århundrer har musikere, malere, skulptører, dansere, lyrikere, forfattere og andre kulturarbeidere måttet bli klienter for adelige og kongelige, nikke, bukke og smiske for makten. Når en blåblå regjering tar over roret, er det helt naturlig at inspirasjon blir hentet fra bortglemte deler av «vår» kulturarv. I dag blir i tillegg de blåblodige supplert av nyrike entreprenører med friskt, rødt blod. Mange kandidater finnes med andre ord for meg. Likevel fraråder jeg de kongelige fra å svare på denne annonsen. Jeg mener ikke å være uhøflig, men det er nå slik at jeg er en overbevist republikaner. Jeg har havnet i rene verbale kriger med stortingsrepresentant, Snorre Valen (SV), men skålte smilende mot PC-skjermen for hans ære, da jeg leste at han hadde nektet å synge Kongesangen ved åpningen av et nytt storting.

Siden jeg er godt i gang med å definere hvem som kan passe inn i rollen som min mesen, legger jeg til at næringstoppen, Kjell Inge Røkke, heller ikke behøver å kaste bort tid på å svare på denne annonsen. Han har, ifølge skattemyndighetene, ikke tjent en eneste krone i dette landet siden 2006, til tross for at han er en av landets rikeste. Stein Erik Hagen stiller i samme kategori. Milliardærens familie og formue har emigrert til Sveits på grunn av et helt forferdelig skattesystem i Norge som sørger for at enhver borger betaler for seg. De styrtrike forsyner seg faktisk i mye større grad enn andre, av felles ressurser, enten det er råvarer, infrastruktur eller offentlige tjenester. Nå kommer bedre tider for dem med skattelette. Jeg, som gledelig betaler skatt av lav inntekt, synes at Røkke, Hagen og gjengen AS heller bør tørke seg bak med tusensedlene de får spart gjennom skattefusk og/ eller gunstige investeringer i blå partiers valgkamp. Når og hvis de føler for å hvitvaske samvittigheten gjennom vilkårlig og selektiv kultursponsing, er jeg likevel ikke riktig klient for dem. Jeg kan ikke hogge statussymboler i stein.

Litt om meg til slutt. Jeg har ingen interesse i konkurransekraft. Jeg deler ikke den kommende regjeringens syn på kunnskap. Et instrument for å skape nye arbeidsplasser og mer rikdom synes jeg er en reduksjonistisk definisjon av det som gir livsmening for individet og sivilisasjon for nasjonen. Jeg lover ikke et raskt, effektivt og lønnsomt resultat. Kvalitet krever modning og trening, tålmodighet og søken etter et genuint språk. Dette faller ikke som et lynslag over en heldig kunstner en vakker dag.

Den som vil sponse meg må vite at det er en risikoinvestering med forsvinnende små sjanser for milliongevinst. Min mesen kan heller ikke regne med at jeg oversetter hans politiske eller religiøse meninger til kunst, klipper silkebånd for hans nystartede prosjekter eller underholder hans gjester i fest. Min sponsor får ingen garantier. På samme måte som jeg som forfatter aldri har hatt noen garantier, verken for at jeg vil kunne skape god litteratur eller leve over skandinavisk fattigdomsgrense.

Jeg trenger et rom for å eksperimentere, reflektere og finne nye sammenhenger i lyntogets tidsalder. Min velgjører får ikke adgang dit. For hans blotte eksistens setter hele det kunstneriske prosjektet mitt i fare. Han bør helst være usynlig, uhørbar, navnløs, kravløs.

Hvis dette høres interessant ut, send svar til meg og merk konvolutten med «Kulturlivet 2013»