Kulturboikott av Israel

DAGBLADET BESKYLDER meg for historieløshet når jeg har undertegnet et internasjonalt opprop for en kulturboikott av Israel. «Skal vi nekte israelere adgang til riket», spør avisen. Dermed bekrefter lederskribenten med all tydelighet at det ikke er historieløshet som er problemet for oss europeere i møte med den langvarige konflikten mellom israelere og palestinere, men den tyngende historien og vår egen dårlige samvittighet for tidligere synder mot jøder. Med dette plasserer Dagbladet seg midt i selve årsakskomplekset for europeisk unnfallenhet i Israel/Palestina-spørsmålet. Europas skyld i tidligere overgrep mot jøder gjør oss handlingslammet og har gjort at vi alt for lenge har tålt så altfor vel de overgrep som har funnet sted, og i økende grad finner sted mot palestinerne. Tiden er overmoden for en tydeligere reaksjon fra verdenssamfunnet, ikke mot jøder, men mot Israels politikk. En kulturboikott er en av mange mulige reaksjonsformer. Som kulturarbeider er dette den som synes mest relevant for meg i forhold til Israel nå, selv om jeg i nesten enhver annen sammenheng tror på kunstens muligheter til å fremme dialog, skape fred og bygge broer og vil fortsette å initiere prosjekter med denne troen som basis.

JEG VIL GJØRE Dagbladets lesere oppmerksom på at boikotten, som primært tar sikte på å ramme israelske kunstinstitusjoner, er støttet av en rekke israelske opposisjonelle kunstnere noen av dem bosatt i Israel (blant dem filmskaperen Juliano Mer), noen av dem i eksil. Det var også en jødisk kulturjournalist fra Tel Aviv som sendte meg utfordringen til å støtte oppropet. Aksjonen er også selektiv i den forstand at den gjør unntak for de israelske kunstnere som samarbeider med palestinere og utgjør en reell opposisjonell kraft mot regjeringens ekspansjons- og undertrykkelsespolitikk.Da verdenssamfunnet med vellykket resultat samlet (med unntak av noen få land, blant dem Israel) gikk inn for en boikott av Sør-Afrika for å få slutt på apartheidregimet, omfattet denne også kulturen. Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste ytring fra Dagbladet den gang som gikk mot boikotten, selv om den faktisk rammet et helt folk uansett etnisk tilhørighet eller politisk ståsted.