Kulturelite uten allmenndannelse

Morgenbladet er blitt et forum for velmenende kulturnerder i stedet for en vital og fordomsfri kulturavis.

ASLAK NORE,

Kultur-Norges fremste eplekjekkas og konfliktsøker, er på krigsstien igjen. I forrige uke refset han bygdehipster og eks-Se og Hør-journalist Vidar Kvalshaug for ikke å bruke kulturredaktørjobben i Nationen til å dekke køntrimusikk, kiosklitteratur og veikromat. Dette var bare en oppvarmingsøvelse, for mandag trykket Dagsavisen en halvannen sides «Aftensang over Morgenbladet» signert samme utrettelige Nore, som visstnok har et fire ganger så langt opus om avisas vanskjebne liggende på harddisken.

Hva er unge Nores anklager mot avis-Norges intellektuelle flaggskip, nylig restaurert med nye penger (fra selveste Fritt Ord), ny redaktør (Alf van der Hagen) og nytt format (tabloid)? Morgenbladet preges av utilslørt elitisme og folkeforrakt. Avisa er teoretisk utdatert i sitt skille mellom «høy» og «lav» kultur. Redaksjonens påståtte «radikalisme» har forfalt til slapp verdikonservatisme og tilbaketrekning. Morgenbladet setter ikke lenger dagsorden. Klassekampen-journalisten fra Helvete ser bare én løsning: «Gjør Morgenbladet til Høyre-organ! Der i gården kunne man sannelig trenge en dannet og kapitalismekritisk konservatisme opp i all vulgærliberalismen.»

Å avskrive dette utfallet krever ikke annet enn kultivert ryggmargsrefleks og manglende evne til å nore seg: Bør ikke sønnen til Fløgstad snart få behandling for sitt sykelige markeringsbehov? Mener han virkelig at en liten ukeavis' vektlegging av det «smale» er verre en de store dagsavisenes overdekning av «Idol», Britney og tissen til Schau? Og hvorfor angripe Morgenbladet for elitisme, som har fått 40 prosent flere lesere siste halvår?

DETTE ER I OG FOR SEG

gode poenger, hadde det ikke vært for at Nore har rett. Langt på vei. Morgenbladet er et høyst nødvendig kostholdstilskudd i vår temmelig åndsfattige hjemlige medieverden, men lider også av velkjent norsk småborgerlighet: Man forveksler dannelse med lutter velvilje og ærbødighet overfor den etablerte høykulturen.

Alf van der Hagens redaktørvisjon var å gjenerobre «den dannede offentlighet» og «fylle dem med innhold som gir mening i vår egen tid». Han har prestert det motsatte: å sementere et snevert og forsiktig dannelsesbegrep fra midten av forrige århundre.

Morgenbladet er blitt mer dannet - i betydning pyntelig og stueren. Derfor også kjedeligere og feigere. All kredit for «Alnes-saken», men som Nore spør: Ville det blitt noen sak om en av avisas høystærede venner hadde drevet plagiatvirksomhet? Van der Hagen har ikke akkurat ivret etter å skaffe seg «så mange saklige uvenner som mulig», noe Knut Olav Åmås har framholdt som kriterium på en god redaktør. Kranglefanten Erling Fossen er borte fra spaltene. Morten Strøksnes, norsk presses kanskje skarpeste penn, er stadig sjeldnere å lese på kommentarplass. Sten Inge Jørgensen, tidligere markant globaliseringsdebattant, driver reindyrket utenriksjournalistikk. Før var dette en trio med et politisk geriljainstinkt som ga Morgenbladet temperatur og profil tross amatørmessig redigering. Hvem har nå overtatt rollen som avisa tyngste meningsprodusenter?

Et kobbel 60-åringer med fortid i RV og høy stilling i Akademia.

ARNE RUTH, SIGURD ALLERN

, Elisabeth Eide, Aslak Bonde, Martin Eide, Dag Østerberg, Nils Christie... Dette er velkjente og respekterte navn som redaktøren bruker som pynt og lokkemat for nye abonnenter blant den voksende akademikerstand: Her skriver de du hadde på pensum eller som foreleser! Men hva hjelper det om professorene ikke vil noe, ikke våger noe, og ikke aner at de skriver i avis? Sjekk overskriftene og ingressene. Får du lyst til å lese videre, er det av ren plikt.

På slutten av 90-tallet var Morgenbladet avisversjonen av en debattkveld på InterCity, ispedd ufordøyd fransk filosofi og fyllerør fra Zoolounge. Når har avisa lagt seg til hvile et sted mellom Blinderns seminarrom og hagefesten på Aschehoug. Vi aner også et tilbakefall til 80-tallets Morgenblad, profilert av konservative skjønnånder som Håkon Harket og Niels Chr. Geelmuyden. De Unge Gamle er min santen tilbake - yngre enn noensinne! Og denne gangen sprengleser de Marx og Adorno. Ingen målbærer Morgenbladets kultursyn så tydelig som litteraturredaktør Bendik Wold (24). Nore siterer en «höydare» fra debatten om blandingsavisene tidligere i år: «Det 'schizofrene' består nettopp i at høyt og lavt, kunst og underholdning sidestilles (...) Derfor er Dagbladet faktisk en farligere avis enn Bild-Zeitung.» Advarselen minner om tenkemåten til Kvinnegruppa Ottar, som brøt med Kvinnefronten fordi Unni Rustad & Co ikke ville anmelde Cupido til politiet. Det estetiske og pedagogiske fernisset gjorde jo Cupido enda farligere enn vanlig porno!

SAMMEN MED

Attac-styremedlem Magnus Marsdal svinger Wold svøpen over dagens journalistikk i Samtida (nr. 1/2004), og tilnærmingen likner virkelig på pornomotstanden: Vi behøver ikke forholde oss til konkrete produkter, avsendere eller sjangere, langt mindre spørre hvordan ulike lesere tolker og bruker stoffet. Vi trenger bare merkelapper som «kommersiell», «profittorientert», «pengemaskin» og «nyliberalisme» for å skjønne at intet godt kan komme fra VG og TV2. Overfor kultur- og medieindustrien - som overfor pornoindustrien - er dannede radikalere ikke kritiske og reflekterende, bare negative og konstaterende. Wold sender alle «åpenbare underholdningstitler» tilbake til forlagene, fordi «Morgenbladet ønsker å opprettholde et litterært kvalitetsbegrep». Vik fra oss, Satan!

Hva er kvalitet? Hva er underholdning? Utelukker det ene det andre? Hører motsetningen hjemme i et moderne dannelsesbegrep? Dette er debatten Morgenbladet aldri tar, selv om kultursidene er en eneste lang metadiskurs om begreper, teorier, retninger og vendinger. Står «autonomiestetikken» for fall? Er modernismen en «maskin på tomgang»? Vel, dette snakket er det i alle fall. Og gjør ingen klokere verken på verkene eller virkeligheten. Nylig brukte Wold en hel lederartikkel og et halvt dusin lærde litteraturreferanser, deriblant Marcuse og Nietzsche, på å forklare oss at Shabanas mullaløft ikke var et argument . Hvor er Dusteforbundets Darwin P. Erlandsen når vi trenger ham?

EN AVIS SOM VIL

gi mening til dannelse i vår tid, burde trykke de definitive analysene og kritikkene også av viktige popplater, såpeserier og dataspill. Men mange ting som for lengst er blitt legitime forskningsobjekter, er bare unntaksvis «fine» nok for Morgenbladet. Og da kan refleksjonsnivået falle et godt stykke under løssalgspressen. I siste nummer gjør mestersosiologen Dag Østerberg et hederlig forsøk på å beskrive «Idol»-finalen, men lar oss bare forstå at skribenten foretrekker sjakk og kammermusikk. Noen sider seinere skjønner vi at entusiasme og innsikt heller ikke hjelper. Doktor i funkmusikk, Anne Danielsen, tar for seg Bjørks debutalbum. Etter en ørkesløs sjangerdiskusjon som likevel forkastes fordi «Bjørk bare kan kategoriseres som Bjørk», kommer poenget: «Hun synger på en måte som ingen har klart å gjøre henne etter.»

DET BLIR INGEN

kvalitetsavis bare fordi man bruker gode kontakter ved Universitetet i Oslo. Selv de beste akademikere mangler ofte evne til å kommentere ting utenfor sitt eget sakfelt og formidle kunstopplevelser innenfor sitt saksfelt. I stedet for en vital og fordomsfri kulturavis er Morgenbladet blitt et forum for velmenende kulturnerder med manglende allmenndannelse.