Kultureliten som forsvant

«KULTURELITEN» er navnet på et stort og stygt dyr som stadig omtales i norsk offentlighet. Mange har livlige forestillinger om monsteret. Noen har til og med sett det - ravende rundt på Kunstnernes Hus eller luskende bak buskene i Ullevål Hageby. Snakker vi om et fabeldyr eller et ekte uvesen? Beskrivelsene av arten pendler mellom machotøffe krigserklæringer mot statssubsidiert åndssnobberi (FrP), liksomakademiske amatøranalyser med høyt tabloidpotensial (Jf. Samtiden om «skravleklassen») og vulgærversjoner av salige Bourdieu («Vis meg ditt kjøleskap...»), ytterligere misforstått gjennom norsk moralisme: Fordi livsstilsvalg henger sammen med maktstrukturer, har alle forbrukere dårlige hensikter!

Men, kjære alle sammen: Bourdieu angrep ikke innholdet eller verdien til høykulturen, intellektuell viten eller den gode smak. Han påpekte at tilegnelsen av disse godene krever ressurser som er systematisk ulikt fordelt i befolkningen, også i Norge. Om kulturen ikke er for alle, er det ikke (nødvendigvis) noe i veien med kulturen, men med et samfunn som reproduserer privilegier.

Bourdieu utpekte heller ikke kulturfiffen som viktigste maktfaktor, men plasserte dominansen hos den økonomiske eliten, noe vi trygt kan gjøre i nyrike Norge. Følgelig er demoniseringen av kultureliten en dobbel avsporing. Men strategisk velegnet for FrP, som har lært leksa fra amerikansk høyreside: Overdriv og karikér selv de mest irrelevante kulturforskjeller, så vil ingen bry seg om skrikende økonomisk ulikhet.

FrP HAR LIKEVEL LITT RETT. Det finnes selvgodhet, arroganse og sterke forkledte egeninteresser i norsk kulturliv og i middelklassen. Pengestøtte gis til avantgardekunst uten klær og kulturtiltak som er mer korrekte enn interessante. Institusjoner vokter det påstått utviskede skille mellom høy og lav, og store verdier overføres fra de lave og det lave til de høye og det høye, gjennom pengespill.

Men - så får vi plutselig beskjed om å avblåse alle anklager mot klassebasert kulturdominans. Sosiologer i Bergen har intervjuet 113 mennesker med hovedfag, og avdekket at kremen av middelklassen ikke er opptatt av kultur, men natur og underholdning. Og den misliker all rangering av kultur. Altså kan ikke kulturell kapital brukes som sosial ekskluderingmekanisme i Norge!

Artikkelen med den sexy tittelen «Den ’legitime kulturens’ moralske forankring» kom i fjor og ble omtalt i Morgenbladet, med kritiske røster. I sommer fikk den Universitetsforlagets pris for årets beste tidsskriftssartikkel, fordi: «Forfatteren {#xf05b}Ove Skarpenes{#xf05d} avslører at dersom det finnes en legitim kultur i Norge, er dette den folkelige underholdningskulturen, også blant de høyt utdannede. Skarpenes’ empiriske funn slår dermed beina under mange Bourdieu-inspirerte teorier om middelklassens kulturelle hegemoni og smakdominans.» Herlig! En «Man bites dog»-historie som bekrefter at vi ikke bør kritiseres! Det måtte bli en ny runde med store og positive medieoppslag. Dagens Næringsliv fastslo at middelklassen slettes ikke er preges av arroganse og nedlatenhet, men «genanse og likeverdighet». Dagbladet påsto over to sider at det nå var «vitenskapelig bevist» at «nordmenn liker ikke finkultur».

HVA ER NYTT? Også i England og Frankrike er skiktet som bare liker finkultur og forrakter all popkultur, redusert til en kuriøs klikk. Men gjør det estetisk og sosial hierarkisering til historie? Nå er det kombinasjonen av kresenhet og «altetenhet» som viser ens klasse, ikke minst ens evne til å rangere internt i lave kunstarter (rock vs. country, eller Johnny Cash vs. Bjøro Håland) og nyte det samme som hopen på en mer avansert måte (Christopher Schau er performance-kunster). Og fortsatt skyr lavtutdannede folk kunstgallerier og konserthaller der de risikerer å føle seg dumme og fremmede. Så hvordan får Bergens-forskerne disse skillene til å forsvinne, på tvers av alle andre sosiologiske studier og hverdagserfaringene til ni av ti leger?

Ved å favne for vidt: Skarpenes’ informanter har bakgrunn også fra økonomiske og tekniske fag, inkludert direktører og aksjemeglere. At disse har begrenset sans for avantgardekultur er ingen bombe. Ved å favne for smalt: I denne studien er kultur «finkultur», først og fremst litteratur. Borte er interiør, klær, mat, ferievaner - nettopp feltene der harry-aversjonen er størst. Dessuten stilles et merkelig krav om at informantene selv skal oppfatte at de leser i dannelsens navn. Men hvem tenker slik? Som litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen sa til Aftenposten i sommer: «Jeg lar meg gjerne underholde for eksempel av Solstad, Ibsen eller Shakespeare.»

ENDA MER OPPSIKTSVEKKENDE er studiens påstand om at middelklassen nekter å rangere kultur. Dagbladet gjengav en rørende historie om overlegen som observerer to medpassasjer på toget, den ene med en bok av Kjartan Fløgstad, den andre med en av Margit Sandemo, og selv bedyrer: «Jeg ville ikke tenkt forskjellig om dem på grunn av bøkene.»

Hva betyr dette? Informantene er imot å dømme mennesker utfra lesevaner, og mot at eksperter skal diktere smaken for alle. Dette blir ikke kontroversielt før Skarpenes hopper til sterkest mulige konklusjon: «Middelklassen (...) mener det er udemokratisk å si at noe er bedre enn noe annet, den mener det er stakkarslig å felle kulturelle dommer...» Siste påstand er basert på utsagnet til én – 1 – informant. Trolig ville ekskluderingsbehovet latt seg avdekke med enkel metodikk. Vis fram en Fløgstad-bok og en Sandemo-bok og spør: Hvilke av disse bøkene ville du ikke likt at andre så i bokhylla di?

Bergens-sosiologene lider av samme naivitet som Ottar Hellevik og Norsk Monitor: Når middelklassfolk sier de ikke er opptatt av status, så er de ikke det. For de lyver jo ikke? Hva om vi intervjuet den økonomisk eliten? «Vi er ikke opptatt av penger.» Dette er også et ærlig utsagn. Hadde vi da fått vite sannheten om rikinger?

RIKTIG MORSOMT blir det når Skarpenes avslører hvem middelklassen ser mest opp til: Sliterne, hverdagsheltene, de som gjør godt for andre. Han viser til en direktør som skal gi gullklokke til en ansatt: «Og så oppdager jeg at han som jeg skal gi klokke til, han er femtegenerasjonssveiser, ikke sant, og da har han dresset seg opp med blå dress og greier, du ser at den er helt ny, og mor har vært hos frisøren og tatt permanent (…), og så er dette her et stort øyeblikk i deres liv (…) og hvis du da ikke fatter situasjonen og blir ydmyk, da skal du ta med deg lederkofferten din og pelle deg derifra.»

Er dette en historie om det egalitære Norge? Du må være ovenpå for å være opptatt av ydmykhet. Og du nedtoner forskjellen fordi du har et minstemål av dannelse. En annen Bergensforsker, Marianne Gullestad, fastslo for tjue år siden at nordmenn må underkommunisere ulikhet. Hun hadde neppe sett for seg at forskerkolleger skulle bli prisbelønt for å gjøre det samme.