Kulturelitens arroganse

KULTURPOLITIKK: I sitt angrep på Frp, «Når Frp blotter halen», i Dagbladet 23. juni, innrømmer Terje Strømdahl at han mener han har bedre forstand på kultur enn folk flest og at han vet hva slags kultur som er best. Det er klart at det finnes god og mindre god kultur, og det er også klart at de fleste er klar over dette. Problemet ligger i den elitistiske holdningen som kommer fram her. Vi, eliten, vet hva som er best for folk og som virker oppdragende på det samme folket. Men hvis en studerer denne elitens livsstil, så er den ikke bedre, moralsk sett, enn andre. Kulturekspertene er ikke mindre egoistiske eller mer menneskevennlige enn andre folk. Deres kultur har ikke gjort dem bedre, eller verre, enn andre. Strømdahl beklager seg over folk som bekymrer seg over antallet innvandrere i nabolaget. Bor Strømdahl selv i et nabolag med; mange av dem? I så fall, ok, men ikke ellers. Han belærer leserne med sin definisjon av kultur og kunst som noe som skal avsløre oss når vi er «ute etter beundrere for vår egen fortreffelighet». Kulturen ser ikke ut til ha virket slik på Strømdahl, etter hans innlegg å dømme.

MYE TYDER ALTSÅ på at selv den beste kulturform bare i begrenset grad virker forbedrende på mennesker. Dette betyr at man bør anerkjenne alle kulturformer som mer eller mindre likeverdige i demokratisk forstand og respektere folks kulturvalg selv om man har en annen smak selv. Det er nettopp denne manglende respekten som virker opprørende på folk og som den nye operaen i Oslo er et typisk eksempel på. Man kan ikke tvinge folk til å like kunst og kultur som de ikke forstår eller ikke er spesielt interessert i. Hvis en lar være med det, derimot, så er svært mange villige til å lære mer om kunst og kultur som de ellers ikke ville ha beskjeftiget seg med. Folk er ikke dumme, og de vet også at det er mye fin kultur som de ikke kjenner til, men likevel har respekt for. Man må møte folk der de befinner seg og ikke lekse opp for dem med «ovenfra og ned»-metod-en.