Kulturelitismen avslører seg

DAGBLADETS DØRVOKTER inn til litteraturens gode selskap, Tore Rem, kommer med noen avslørende bemerkninger i sin omtale av den britiske litteraturprofessoren John Careys oppgjør med kulturelitismen. Han spør «hvordan kan man unngå at Morten Meyer eller Knut Haavik får kloa i What Good Are the Arts»? Carey forråder nemlig sin egen klasse, kultureliten, ved å stille spørsmål ved dens kunstsyn og kompetanse, og ved å «ta vanlige folks smak alvorlig».Og dette er farlig. For «hva blir det igjen av norsk kultur når kulturkundene skal bestemme alt?», spør Rem bekymret. Når ikke Rem og hans klasse, det han kaller «fortolkningsfelleskapet» for å gi det et skinn av allmennhet, skal få bestemme hva det norske folk skal få lov til å lese? Rem påstår at den norske kulturen ikke er så elitisk som den engelske, men faktum er at den norske kultureliten er mer ensrettet, fordi den ikke har dissenter som Carey (som Rem prøver å ufarliggjøre ved å kalle «pubertal», og spørre hvordan en professor kan være anti-akademisk. Hvem er pubertal her?). Uheldigvis har denne mangelen på dissenter gjort at kulturpolitikerne har slukt den akademiske kulturelitens kultursyn rått, og konstruert et system der denne eliten av «kontinentalt orienterte» teoretikere sitter og bestemmer hva som skal regnes som støtteverdig kultur. Stalin kunne ikke gjort det mer autoritært. Som Rem selv illustrerer så treffende, denne eliten er så teoretisk at man ikke ta ord som lyst eller glede i sin munn uten straks å komme med den franske varianten, plaisir. Man må for all del ikke virke banal eller folkelig. Når Rem kaller Careys bok «thatchersk», er det altså en eldre elitisme, aristokratiet eller middelalderens prestestyre, han vil tilbake til.

SOM SIN KOLLEGA i Rosens Navn er Rem redd for at «bermen» skal få tak i den farlige og kritiske litteraturen, den som kan undergrave hans egen posisjon. Det Rem burde være redd for, er ikke om Knut Haavik, men kanskje folk innen Arbeiderpartiet og SV får lese boken, og begynner å stille spørsmålstegn ved hva slags kultur- og kunnskapspolitikk de er blitt forledet til å følge.