Kulturell Kamikaze

SANDNES SKAL BLI «Europeisk kulturhovedstad 2008», sammen med Liverpool og Stavanger. Det er ingen spøk. Som et av sine viktigste kulturprosjekter vil kommunen nå bygge om byens historiske kino til å bli såkalt «kunsthall». Kinosalen er det viktigste lokalet i byens flotteste bygning. Til dette har de fått penger fra Norsk kulturråd. Blir prosjektet gjennomført vil være en kulturskandale til spott og til spe. Prosjektet illustrerer at kunnskapene om byen er dårlige, både innenfor og utenfor kommunen. Det er ikke overraskende. Av 57 000 innbyggere i dag kan det ikke være mer enn 1500 som har noe personlig forhold til byens historie eller den gamle kinoen, fra den gangen Sandnes var egen kommune. Kommunens ledelse er uinteressert og administrasjonen oppfører seg som om byens historie begynte den dagen de selv kom til byen. På femtitallet ble Sandnes omtalt som «en stasjon på Sørlandsbanen». Siden har vi blitt «et veikryss utenfor Stavanger». Industrien på Sandnes har vært bedre kjent enn selve byen. Sandnes var det første industristedet mellom Kristiansand og Bergen, med teglverk og potterier tilbake til 1700-tallet. Vi hadde møller, ullvare- og konfeksjonsfabrikker, sykkelfabrikk og støperier, rustfritt stål og ferdighus. Sandnes hadde sin helt egen identitet og var aldri noen del av Stavanger.

GAMLE SANDNES hadde også den flotteste kinoen i landet. Den var byens stolthet. Noen sa det var den flotteste kinoen i Skandinavia. Fra Stavanger kom de i egne busser for å gå på kino på Sandnes. Industrien, Kinoen og Langgaten var de viktigste elementene i byens identitet.

Rådhuset og kinoen ble tegnet av arkitekt Gustav Helland, etter et forprosjekt av Helland og Sverre Brandsberg-Dahl. Det ble bygget i 1938- 1941. Dette er kinoarkitektur på høyt internasjonalt nivå, Bauhaus-funksjonalisme til å bli forelsket i, med detaljer i klassisisme og art deco på kjøpet. Men først og fremst funkis. Internasjonale Docomomo kaller anlegget et hovedverk i norsk kinoarkitektur. Riksantikvaren holder kinoen på nivå med Klingenberg. Etter min og andres mening er den flottere - men det skal det ikke krangles om. Kinoen hadde dessuten en sosial og kulturell dimensjon som kan være vanskelig å skjønne for dem som har vokst opp i større byer. Vi hadde bare denne ene kinoen, og den ble brukt for konserter, revyer og foredrag. Kommunens sosiale og kulturelle liv dreide seg i stor grad om det som skjedde på kinoen. Dette var ungdommens viktigste sosiale møteplass og deres arena for kultur, drøm og virkelighetsflukt.

NÅ ER DET MESTE av industrien borte. Langgaten er fylt med salgsbukker og billigbutikker. Nye kommunegrenser og stadig befolkningsvekst har gjort byen til det 8de største veikrysset i landet. Større enn Drammen. Men kinoen har vi ennå. Bare den originale belysningen og materialbruken på veggene er skiftet ut. Det er enkelt å rette opp. Det er en større trussel at kinodriften først ble privatisert og så er flyttet ut. Nå står kinolokalet i akutt fare for å bli ødelagt. I «kunsthallen» som kommunen vil bygge i stedet skal det være flatt gulv og åtte- ti meter takhøyde. Der vil de stille ut «objekter» for å vise at de har skjønt tidsånden. Samtidig viser de at de ikke skjønner forskjellen mellom en nedlagt industrihall og landets flotteste kinoarkitektur.

Riksantikvaren har vært tilkalt, og etterlater ingen tvil om rådhusets og kinoens store arkitektoniske verdier, særlig kinosalen inne, adkomsten og amfiet. Likevel vil han ikke frede, blant annet fordi periodens kinoarkitektur skal være ivaretatt gjennom fredningen av Klingenberg i Oslo og Forum i Bergen. Begge er fredet på bakgrunn av lokale aksjoner. Godt er det. Det er også vår provinsielle tragedie.

Tragedien for riksantikvaren og for oss, er at han bare har to arbeidsmåter: Fredning eller Ord. Når han ikke vil frede har han bare ordene igjen. De er ikke mye verd hvis de ikke blir lyttet til. Som det så kjekt står i rådmannens fremstilling til bystyret: «Han (riksantikvaren) gir råd om kva som bør gjerast - men råd er råd medan freding er freding, altså pålegg.» Riksantikvarens ord har hittil ikke fått konsekvenser for kommunens planer. Bare for ordbruken. Vi får nå vite at raseringen av kinosalen for å bygge kunsthall med flatt gulv «samsvarer med riksantikvarens ønske om bevaring gjennom ny bruk».

NORSK KULTTURRÅD har også fått sin speiselle fremstilling av riksantikvarens syn. «Prosjektet er allerede forelagt riksantikvaren, og en forutsetter et fortsatt tett samarbeide.», skriver kultursjefen i Sandnes når han ber om penger. Når frimodigheten er stor nok blir ingen munnfull for mye. Kulturrådet gjør som de blir bedt om, og bevilger 600 000 kroner til planleggingen. Uten at de tar opp de konfliktene som prosjektet innebærer. Kulturrådet har ikke den typen kompetanse, blir jeg forklart.

Sandnes kommunes planer for kinoen i det gamle rådhuset er en lokal kulturskandale. Med Norsk Kulturråds bevisstløse støtte kan det også bli en nasjonal skandale. At dette skjer innenfor prosjektet «Europeisk kulturhovedstad 2008» betyr at skandalen også får en internasjonal dimensjon. Den er allerede i ferd med å vekke oppmerksomhet utenfor landets grenser. Kan Norsk kulturråd fortsatt være med på slik halsløs gjerning?